Keramiker Martin Skjefstad på Vega har fått i gang dreieskiva igjen etter et langt avbrekk. Denne gang i et vakkert sjølbygd verksted i bindingsverkstil. Nå eksperimenterer han med nye farger og dekorer.
Martin er fra Oppdal og han og kona, Rita Johansen, som er leder for Vegaøyan Verdensarv, kom flyttende hjem til hennes hjemøy Vega i 1987. Da kom de fra tre år som lærere på Svanvik folkehøyskole i Finnmark.
Turbulent tid
Da de to kom til Vega, kjøpte Skjefstad utstyr til keramikkverksted som han var fast bestemt på å starte opp.
– Prosessen startet i en garasje i det som i dag er Vega Havhotell. Der fikk jeg låne et rom slik at jeg fikk dreid og brent og gjort alt det jeg skulle. Så der startet jeg, som et forsøk på en virksomhet, og fikk flyt i produksjonen. Etter det flyttet jeg til et verksted på Gladstad i det som var Hobbyrommet i sin tid. Der hadde jeg utsalg og det gikk sånn rimelig bra. Men så ble det forandringer på forskjellige saker og ting, så produksjonen ble mer eller mindre avsluttet. Så kom vi i en fase der vi var på jakt etter hus vi kunne kjøpe og som ble vårt. Så det var ei ganske turbulent tid, jeg tror vi flytta fire ganger i løpet av kort tid, minnes han.
Solgte til hele landet
Det ble liksom ikke orden på noe før de kjøpte huset på Knausen der de bor nå. Da bygde Martin opp keramikkverksted i den gamle fjøsen, og startet opp produksjon igjen for andre gang.
– Da skjønte jeg rett og slett at jeg hadde draget på dette her, det å kunne produsere ganske raskt og ganske mye. Jeg bestemte meg for at jeg skulle selge til forretninger rundt omkring i landet, og produsere det jeg var god for. Jeg jobba som et svin og solgte til mange forretninger på den store gave- og interiørmessa på Sjølyst. Men så begynte de å ta sånn sinnsyk avanse, og begynte å presse meg på pris. Og til slutt tok de halvparten av pengene. Da ble jeg litt forbanna, og sa at: Nei, det her gjør jeg ikke noe mer, det her er mitt arbeid og mine penger. Så da avsluttet jeg den forbindelsen der. I tillegg hadde jeg 25 forskjellige steder rundt i Norge som solgte keramikken min. Den måtte sendes med Posten. Men så begynte Posten å hive alt sammen i bulk, kastet kassene rundt omkring, med en brekkasje på 50 prosent. Så det gikk rett og slett ikke, verken økonomisk eller praktisk. Så jeg måtte rett og slett avslutte. Da gikk jeg inn i læreryrket for fullt for å tjene penger, sier Skjefstad.
En jobb som han har hatt til han tidligere i år gikk av med pensjon.
Startet ved en tilfeldighet
Hvordan fikk Skjefstad interesse for leire og keramikkhåndverket?
– Det hele startet på en folkehøyskole ved en ren tilfeldighet. I et lite kott i kjelleren stod det ei dreieskive. Jeg prøvde, og av en eller annen grunn fikk jeg det til uten opplæring i det hele tatt. Helt utrolig kom det nesten av seg sjøl.
Skjefstad startet på utdanning som møbelsnekker på Meldal videregående skole. Men i stedet for å ta tredjeåret på møbelsnekkeren, dro han til Oslo og fikk opplæring av en dansk pottemaker.
”- Du skal lære meg å dreie”, sa jeg. Og det gjorde han.
Derfra gikk turen til Røros og kunstlinja på videregående skole. Også i den gamle bergstaden jobbet han med leire, og fikk opplæring av dem som jobbet der.
Så ble det 3-årig faglærerutdanning i forming på Notodden og der var det jo også mulighet til kunne jobbe med leire.
– Under lærerutdanninga jobbet jeg i tillegg på et keramikkverksted der jeg fikk opplæring i dekor med begitning, som er flytende farget leire.
Plan, vilje og tanke
Skjefstad valgte å fortsette med keramikken videre i livet sitt.
– Materialet passet meg bra, og jeg synes det er en artig prosess at en leirklump kan bli til en form. Det liker jeg godt. Så får du bare sloss med formen til du får den slik du vil ha den. Og det et jo ikke bare bare. Det er ikke, som jeg ser det, bare å dreie i vei og så får det bli som det blir. Du må ha en plan og en vilje og tanke bak formen.
Bygget nytt verksted
Årene i læreryrket gikk og keramikkverkstedet stod stille. Men så kom lysten tilbake. Han bestemte seg for å bygge seg et nytt verksted. Det skulle være ferdig til han ble pensjonist, og da skulle han igjen starte opp keramikkproduksjonen.
– Jeg stod opp en lørdagsmorra og slo på TVen, og der var han, han danske bonderøven. Da holdt han på med bindingsverkshuset sitt, det svære flotte med stråtak på og alt sammen. Og da seig det inn i meg at: Martin, det der skal du også gjøre. Og da satte jeg meg ned, jeg tror det var i 2010 eller 11, og tegnet verkstedet slik som det er nå. Så begynte jeg å grave. Det var ikke sånn at det var noe hastverk i prosjektet heller. Grunnmuren var ferdig i 2014. Derfra gikk det slag i slag, men jeg fikk jo bare jobbet om somrene. Så det ble et bindingsverkshus, etter nordeuropeisk stil. Og jeg har blitt kjempefornøyd med resultatet. Det var artig å lage det. Ja, ja, ikke hver dag da, sier han med latter.
Har en egen stil
Og nå er Martin Skjefstad ved målet. Han har blitt pensjonist og verkstedet ble ferdig i tide som planlagt. Nå surrer dreieskiva igjen, og han tryller fram flott keramikk, som skåler i forskjellige størrelser, kopper og lysestaker, med vakre farger og dekor. Han har sin egen stil på keramikken, du kjenner den igjen.
– Hvordan har du jobbet fram denne dekoren?
– Det er tre hovedlinjer som du kan kjenne den igjen på. Helt fra starten av var jeg obs på det her med farger. Helt i starten tenkte jeg: Hva var det som er in i moteverden? Jeg tok for meg franske motemagasin, og akkurat da var det litt trendy med rosa og blått. Og så var inkubasjonstida i forhold til Norge ganske lang på den tida. Ja, jeg starter med å produsere rosa og lyseblå keramikk. Til neste år så går det inn her. Og det stemte! sier han med latter.
– Men det her var en rein spekulasjon.
Fra rosemalingskiste
Så kom den andre fasen med blått og blåe striper som egentlig er hentet fra ei gammel rosemalingskiste som stod på Midtgard i Telemark i Edland kommune. Skjefstad husker kista veldig godt og han tok fargene derfra og omdannet dem til noe annet.
– En dag kom det ei dame inn på verkstedet og så at det var blått overalt. Så trampet hun i golvet til meg og sa:
– «Hvis du ikke finner på noe nytt nå, så kommer jeg aldri til å komme hit noe mer!»
Da utviklet jeg liljekonvalldekoren som riktignok ble svart. Man tar seg noen friheter. Men det er i utgangspunktet liljekonvall da, men jeg måtte la den ligge og henge litt. Det er nå sånn det er. Nå driver jeg og eksperimenterer med en annen type dekor. Den er ikke ferdig utviklet, den blir litt mer geometrisk. Og så er det et visst ønske om å lage noe som passer i forhold til de her fuglene som brukes i verdensarven. Jeg har forberedt litt på det, men det tar som regel et par år før en dekor er på plass, fra ideen blir sådd til den er ferdig utviklet.
Inspirert av raushet i Danmark
I sommer var Martin Skjefstad i Danmark, der hentet han inspirasjon.
– Åh, fantastisk! Jeg var hele tre turer i Danmark. Det var utrolig lærerikt. For jeg sleit litt, hadde kjempestore problemer med leire og glasur, siden den leira jeg hadde brukt tidligere ikke lenger var i produksjon. Jeg kom i kontakt med keramikere der som bruker samme type leire som meg og tok med noe keramikk jeg hadde laget. De tok imot meg med åpne armer og hadde en fantastisk delingskultur i forhold til kunnskap. Helt fantastisk! Jeg er dem evig takknemlig for den hjelpa de ga meg. Det er en stor forskjell på Norge og Danmark i forhold til kunnskapsdeling. De er helt kålåpne og deler alt!
Felles tanke innen kreative kretser
Og det viste seg at Martin Skjefstad og danskene egentlig hadde ganske like farger. Så kanskje fargene egentlig ikke tatt ut av eget bryst? Han har blitt lei av hvitt og grått og brunt og svart på hus og interiører. Nå vil han ha fargene tilbake i verden. Og det viser seg at der er flere som tenker sånn.
– Jeg er veldig opptatt av Gudrun Sjøden, hun tekstildama. I et utstillingsvindu hun hadde i Oslo viste det seg at der var alle fargene jeg hadde. Det har skjedd noe ganske likt innenfor slike kreative kretser; at man har blitt litt lei av hvitt og grått og svart og brunt og stål og glass. Nå er det fargene sin tur. Tror jeg.
Slik produseres keramikk
Produksjonsprosessen av keramikk består av mange faser og tar dagevis fra leirklump til ferdig produkt. For de som leser dette som ikke er bevandret i keramikkproduksjon, kommer her en gjennomgang av prosessen:
Utgangspunktet er en klump med leire som eltes og knas gjennom ei kvern for å dra ut luft. Så kvernes leira ut i tykke pølser på cirka 10 centimeter i diameter. Disse pølsene deles opp i emner. Du må lære deg vite hvor mange centimeter leirklumpen skal være for en skål av typen som skal lages. Så må de små emnene knas en gang til før klumpen blir lagt på dreieskiva og selve formen blir dreiet. Martin er industrielt orientert slik at produktene blir likedanne. For den store skåla er emnet på 15 centimeter. For de mindre skålene 10 centimeter, og så videre, og da blir de ganske like.
Når skålene er dreid opp, må de tørke litt, såpass at du kan snu dem opp ned. Så blir de dreid av slik at de får den endelige ytre formen, ferdig med kanter og bunn. Så er de klare for dekorering.
Har egne oppskrifter
Dekoren som brukes er flytende leire. Pipeleire er utgangspunktet, som så tilsettes fargeoksyder, det være seg krom, kobolt eller mangan. Fargene lager Skjefstad sjøl og har sine egne oppskrifter. Og det var slike oppskrifter hans danske venner delte uten problemer. Så må du finne kombinasjoner av fargene du bruker. Som oker, grønt og hvitt. De flytende fargene blir penslet på og dekoren lagt på. Så skal skålene tørkes før de blir brent i en råbrann på 950 grader. Til slutt blir skålene dyppet i flytende glasur og brent i keramikkovnen på 1070 grader. Så er produktet ferdig.
– Det går ei god uke, kanskje rundt ti dager før du har det ferdige produktet.
Lokale markeder
Men så flotte keramikkprodukter må også finne kjøpere. Så hvilke kanaler har Martin Skjefstad tenkt å bruke for å selge keramikken sin?
– Nei, så langt har jeg ennå ikke opparbeidet noe marked i den forstand med unntak at jeg i forbindelse med at verkstedet åpnet i sommer hadde åpent hus og salg fra verkstedet. Det jeg skal prøve først er å få være med på lokale markeder rundt i distriktet nå før jul og få etablert kontakter. Jeg har ikke lyst til å gå inn igjen der andre skal selge for meg. For jeg vil bestemme hvor og når jeg vil selge. Og det passer meg helt utmerket. For det var erfaringen fra forrige gang: Det er mitt arbeid og mine penger.
– Så dette er blitt mer enn en hobby?
– Ja, ja, hobby og hobby! Du kan jo si at som pensjonist kan man sikkert kalle det for en hobby. Men det går med mye tid. Jeg har jo ikke bygd verkstedet bare for hobby. Jeg har jo tenkt at jeg skal selge! Men jeg vil styre det sjøl. Får se hvordan det går. Det er ikke sikkert det går bra i det hele tatt.
– Så dette er noe du ikke blir rik av?
– Nei, det er svært få keramikere som blir rike. Jeg tror de aller, aller fleste har noen ved sin side som tjener penger. Jeg tror det.
Har fått et bra verksted
Skjefstad har ikke tenkt veldig mye på hvordan han vil markedsføre keramikken sin.
– Det blir kanskje gjennom Facebook og andre sosiale medier. Jeg ser jo at andre kunstnere er veldig aktive på sosiale medier og holder kontakten med potensielle kjøpergrupper veldig bra. Det kan vel være at det mest gjelder keramikere som bor i byer der det er mye folk. Det er nok ikke så mange som reiser ut til Vega for å handle keramikk. Det er ikke sånn det fungerer, det må nok tenkes på en annen måte. Men igjen, jeg er en dårlig forretningsmann. Har alltid vært det! Men jeg har fått et veldig bra verksted. Jeg er veldig tilfreds med å ha laget et hus av leire, ler Martin Skjefstad.
Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no
