Ærfugl og gammeldags kandissukker

0
665

Vi er inne på E-huset ærfuglmuseum på Nes i Vega sammen med en gruppe besøkende som tydelig er begeistret for alt fra mykt edderdun, fotografier av folkelivet i øyene, en gammel færing og fortellinger.
Kanskje vil en venneforening i fremtiden ta seg av det innholdsrike museet. 

Også i sommer kan du besøke det gamle salteriet som ble flyttet fra Åsvær til Vega, som har vært ærfuglmuseum i enkel form fra 1999 og med dagens innholdsrike utstilling fra 2006. Initiativtaker og ildsjel, Inga Elisabeth Næss holder sammen med Johanna Toppen åpent i hele sommer, og det er ikke få gjester som er ventet.
– Her blir det full fart, særlig hele juli, for dette lille museet er blitt godt kjent, så dette håper vi blir videreført selv om det er kommet et nytt verdensarvsenter, sier Næss.

Hun deler historier fra livet i øyene, hvordan øyfolket jobbet for og med ærfuglen, hvordan dyrebart edderdun ble sanket og brukt i den fineste dyne i det fineste slott.
– Se den gamle, flotte færingen, sier en mannlig besøkende og får nikk fra Næss.
– Ja, her kan du se hvem sine sjøvotter som ligger om bord. De har initialene IEN, og er altså mine. Før var vottene skikkelig merket med navn. Det kunne komme godt med, sier hun.

I E-husetes første etasje finner de besøkende en liten butikk som selger lokal brukskunst og nytteting, bøker og litt søtt.
– I all verden? Er det gammeldags brunsukker. Det må jeg kjøpe en pose av utbryter Gerd Rørvik fra Mo i Rana, og kikker seg rundt på alt fra smykker til glasskunst.
– Dette var min onkel Karl sin landhandel, og her er de originale skuffene han brukte. Han hadde butikk her frem til 1964, forklarer Næss.

Hun viser vei opp i andre etasje, der de besøkende studerer fotografier, ser hvordan edderdunene harpes rene og lærer litt om livet i øyene.
– VI har fått verdensarvstatus takket være kjærligheten mellom øyfolket og ærfuglen. Jeg håper e-huset også i fremtiden kan formidle denne historien på sin måte, kanskje kan vi få til en venneforening som kan ta vare på huset og samlingen.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre