Kantina
Det var mandag i stille uke. Snøen hadde smeltet av taket på Havnegata 48, men vårvinden blåste kald og skarp fra sørvest. Solen lå lav over fjellene nær byen, og kastet lange skygger over bygget der Brønnøysundregistrene lå. Bare noen få biler sto parkert utenfor – noen med frost på rutene, andre fortsatt varme etter korte og litt lengre kjøreturer.
Eilert Hansson, kantinearbeider med et smil som kunne tine stein, låste seg inn i bygget 06:15 som alltid. Han hadde jobbet her i nesten to tiår, og visste akkurat hvor mange gram kaffe som skulle til for å gjøre folket blide. Denne morgenen hadde han, som alltid med seg kaffe fra Mosjøen. «Siste runde før påskeferien», sa han til seg selv, og nynnet på Leonard Cohen mens han gikk inn døra til kantina.
Men det han så, stoppet pusten hans.
Midt på gulvet lå en kropp. Ansiktet vendt mot taket. Øynene åpne. En svak stripe blod langs hårfestet. Uniformsjakka hennes – mørkblå, med en diskret sikkerhetslogo på brystet – var kneppet igjen. Som om hun hadde visst hun skulle dø med verdigheten intakt.
Tilda Brennsrud. Den nye sikkerhetssjefen. Bare 24 dager i jobben. En kvinne med rette skuldre og militært blikk, men kjent for å ha et glimt i øyet og en vilje av stål.
Eilert rygget bakover. «Jesus…» hvisket han, og hånden skalv da han grep mobilen. Men han tastet ikke 112. Ikke ennå. Noe holdt ham tilbake. Kanskje det var stillheten.
Lederen
Administrerende direktør Liv-Heidi Kvalvåg satt allerede på kontoret sitt da Eilert kom løpende opp trappen, hvit i ansiktet. Hun skulle egentlig ikke vært her. Men det var departementet – det evige skyggetrollet som trengte rapporter før ferien. Hun hadde tenkt å jobbe i ro og fred. En kopp te, en lydløs bygning og tankene rettet mot styringsdialog og digital sikkerhet.
Det ble ikke helt slik.
Hun så det i øynene hans før han sa et ord.
– Hun er død, sa han stille.
Hun ventet på fortsettelsen, sa ikke et ord.
– Tilda. Kantina.
Liv-Heidi reagerte instinktivt. Ikke med panikk. Ikke med frykt. Men med noe dypere: kontrollert mistro.
– Død, her? Det er ikke mulig, sa hun.
En tur i kantina senere. En skrekkslagen tur i kantina ga lukking av dører og håndskrevet lapp om at kantina dessverre måtte ha påskestengt.
Nå jobbet hun på høygir, hvem kunne ha gjort dette? Selvsagt visste hun det: Med sikkerhetsopplegget som var på plass, og med adgangskontrollen på alle innganger, måtte gjerningspersonen være en ansatt. En av hennes egne. Hun kjente hver og én – trodde hun.
Hun tok en beslutning.
Hun ville ikke ringe politiet. Ikke enda. Ikke før hun hadde sett de som hadde logget seg inn på morgenen i øynene.
De syv
Klokken 10:30 ble syv ansatte kalt inn til møterom Torghatten. Glassveggene vendte mot fjorden, hvor sjøen lå stille som olje. Et fly nærmet seg i det fjerne, men ingen snudde seg etter det.
De satt der nå.
Amanda Fjellsvik – driftstekniker, med stålsko og en kopp svart kaffe mellom hendene. Hun sa lite, men så på alle, med et uttrykk som minnet om noen som alltid analyserer fluktveier.
Jens Hammervold – lubben innovatør, iført hettegenser og et sarkastisk glis. Han stirret ut av vinduet. Sikkerhetssjefen og han hadde barket sammen sist torsdag. Hun hadde bedt ham om å ha synlig ID- kort, han hadde ledd. Ingen skulle be ham om noe sånt.
Gustav Flinkheim – filmstjerneblikk og nybarbert kjeve. Han nikket til Liv-Heidi med et smil som kunne smelte kakeglasur.
Jannicke Syrius Hansen – mellomleder med knivskarp tunge og blå dressjakke og svart bukse. Hun møtte Liv-Heidis blikk uten å vike.
Eilert Hansson – fortsatt rystet. Han hadde med seg kanelboller, to til alle, og forsøkte å late som det var en vanlig dag.
Hennie J. Jenssen og Angh Chuisan – satt som alltid sammen, som to ender i en andedam. De jobbet med siste del av prosjektet parkeringshus, og hevdet fortsatt at de knapt kjente Tilda, så hva gjorde de der?
Liv-Heidi lot stillheten hvile tungt i rommet før hun sa:
– Jeg tror ikke våre nye sikkerhetssjef var utsatt for en ulykke… og jeg så å si vet at gjerningspersonen er her i dette rommet.
Spor i stillheten
De stirret på hverandre. Stillheten i rommet var tykk som fløyel, bare avbrutt av et svakt knekk fra Eilerts plastkrus.
Liv-Heidi lente seg frem.
– Dødstidspunktet er anslått til mellom 5:30 og 6:15 i morges, basert på når hun kom inn og når hun ble funnet. Dere alle var skrekkelig tidlig på jobb i dag; mellom klokken 5:50 og 6:15.
Gustav la armene i kors. – Det kan da ikke være noe bevis? At vi kom på jobb som vanlig?
–Det var kun dere her, og så vidt vi kan se er ingen dører brutt opp, noe sted, sa Liv-Heidi.
Jens fnyste. – Det der var jo en dame som bare var opptatt av ID-kort. Hun skulle få oss til å se ut som NATO-ansatte i hver pause.
Amanda så på ham med smale øyne. – Jeg syns det er bra. Sikkerhet er sikkerhet.
– Og død er død, svarte han surt. Og helt bortkastet for alle satt med glassaktige blikk og lurte på sjefens neste ord. Det var tydelig at alle tenkte på det samme. Hva gjorde de egentlig der?
Gustav strøk seg over haka. – Og hvorfor vente med politiet?
– Fordi jeg ville se reaksjonene deres, sa Liv-Heidi lavt.
– Og fordi jeg tror dere alle skjuler noe.
Hemmeligheter og forbindelser
Etter møtet trakk Liv-Heidi seg tilbake til kontoret, men ikke før hun hadde instruert en solid herremann fra HR om å holde alle syv inne i bygget. Hun satt alene ved det store skrivebordet med panoramautsikt mot fjorden, og begynte å grave.
Hun startet med Jannicke.
I gamle bilder fra videregående fant hun det: Tilda og Jannicke, tett sammen, med armer rundt hverandre, på en revy. Bestevenninner. En kommentar i en gammel digital skoleavis nevnte et «brutalt brudd» mellom to tidligere venner. Ryktene sa at Jannicke hadde blitt utelatt fra en russegruppe – fordi Tilda hadde endret planen i siste liten. En bagatell, kanskje. Men noen sår gror aldri.
Så: Hennie og Angh.
Ved hjelp av en IT-ansatt, fant hun e-poster, Teams-meldinger, og innhold om parkeringsprosjektet. Men noe var rart. En linje i en slettet e-post fanget oppmerksomheten:
«Vi må få henne til å tie før hun saboterer hele greia.»
Hvem var «henne»?
Liv-Heidi så på IT-mannen mens han gjenopprettet e-posten.
Imens ville hun sjekke ut noen faktating.
Hun ringte Amanda.
– Hvor var du mellom fem og seks? – Du var den første som kom på jobb. Og kamera viser at du var i kantina.
– Ja. Det var jeg, som alltid kjøpte jeg noen knekkebrød og en yoghurt fra automaten. Men du tror vel ikke det var jeg? Det er mye dritt jeg skal ta i stille uke.
Amanda la på før Liv-Heidi rakk å svare.
Lys i mørket
Det nærmet seg ettermiddag. Skyggene i gangen utenfor møterom Torghatten var blitt lengre, og lyset fra fjorden glitret svakt i det frostede glasset.
Den IT-ansatte hadde klart å gjenopprette e-posten. Liv-Heidi stirret på skjermen.
Fra: Angh Chuisan
Til: Hennie J. Jenssen
Emne: Det du vet
Vi må få henne til å tie før hun saboterer hele greia. Hun skjønner for mye. Tilda er ikke dum. Hun stilte spørsmål som viser at hun vet at vi har tuklet med tallene. Hvis hun går videre med det, er vi ferdige.
«Tallene…?»
Liv-Heidi trykket videre. Det viste seg at siste del av parkeringshusprosjektet var budsjettert med nesten dobbelt så mye som nødvendig. Overfakturering. Inflaterte priser. Uforklarlige konsulenthonorarer.
Det var underslag.
Og Tilda hadde allerede fjerde dag på jobb begynt å grave. Hun hadde sendt spørsmål internt. Stilt krav. Varslet at det kunne bli revisjon.
Og nå var hun død.
Et nytt motiv
Liv-Heidi kalte inn Hennie og Angh til samtale – hver for seg.
Hennie var først. Hun gråt nesten med en gang.– Ja, vi tullet med tallene. Men vi skulle bare “omfordele” litt. Alle gjør jo det! Tilda overreagerte. Men vi… vi ville aldri skade henne!
– Likevel skrev Angh at dere måtte «få henne til å tie».
– Det var ikke ment sånn! Vi… vi skulle bare få henne til å trekke tilbake klagen! Snakke med henne, true med ja, jeg vet ikke hva….
Angh nektet alt.
– Jeg vet ikke hvem som skrev den e-posten. Hennie overreagerer alltid. Jeg var sint, ja. Men ikke drapsperson.
Men Angh var rolig. For rolig. Liv-Heidi kjente igjen kroppsspråket fra sine år i forvaltningen: Den kalde, distanserte selvsikkerheten som noen får når de tror de har kontroll på hele bildet.
Men, enn så mistenkelige de to kvinnene var – noe skurret.
For det var fortsatt én person som ikke hadde noe synlig motiv, men magefølelsen sa, let, let.
I morderens lys
Det var stille i hovedbygget. Utenfor drysset snøfnugg over Brønnøysundet, og bare en svak summing fra ventilasjonen brøt stillheten. Liv-Heidi satt i kontorstolen sin, lutet over notatene.
Alt stemte. Og likevel gjorde det ikke det.
Hennie og Angh hadde motiv – penger og frykt. Men begge hadde solide alibier. Det viste seg at første antakelse var feil, de hadde logget seg inn 06:20 – etter drapstidspunktet. Kameraene bekreftet det.
Jens hadde kranglet med Tilda. Men han var lat, sarkastisk – ikke typen til planlegging. Og av alle ting viste loggen hans på pcen at han hadde jobbet kontinuerlig fra han kom til drapstidspunktet.
Jannicke hadde fortid og kanskje bitterhet… men ikke anledning, for kameraene viste at hun satt i et møteromsområde hele tiden.
Amanda hadde vært ærlig. Hun kom selv og viste hundeluftingens GPS-spor på mobilen. Hun hadde kommet på jobb 6:01, men gått ut igjen, og luftet hunden. Sikkert alibi.
Så var det én igjen.
Gustav Flinkheim.
Ingen konflikt. Ingen direkte link til prosjekter. Ingen kjent motiv.
Men han likte å fly under radaren.
Liv-Heidi åpnet kameraloggen igjen. Og der – en detalj hun hadde oversett: Noen gikk inn i kantina etter at Amanda gikk ut med knekkebrød og yoghurt, kun en sko vistes, men den kjente hun igjen: Svart, renpusset. Gustavs. Han måtte ha møtt Tilda.
En uvakker forklaring
Hun kalte ham inn alene.
– Gustav. Jeg trenger at du forklarer noe for meg.
Han smilte sitt blendende smil. – Selvsagt, sjef.
– Hva gjorde du i kantina i morges?
Han så ut som han skulle svare. Så stivnet smilet. – Unnskyld?
– Jeg vet at du var der. Og at Tilda var der. Begge på samme tid.
Han lente seg bakover, som om han vurderte sine muligheter.
– Jeg var… jeg hentet kaffe. Så ikke henne.
– Du hadde en relasjon til Tilda, ikke sant?
Stille.
Så nikket han. – Vi var sammen. En stund. I Oslo. Før hun flyttet hit. Hun gjorde det slutt.
– Derfor reagerte du på at hun begynte her?
– Jeg trodde jeg var utenfor radaren. Men hun var… nådeløs. Kalte meg en bløff. Sa hun visste om underslaget.
Liv-Heidi reiste seg. – Du var ikke involvert i det prosjektet.
Gustav smilte igjen. Men ikke med øynene.
– Jeg laget opplegget. Jeg fikk Angh og Hennie til å sende søknaden. Jeg trengte pengene. Trengte… kontroll. Men Tilda var en soldat. Hun angrep, hardt og presist.
– Så du drepte henne?
– Nei. Jeg fikk henne til å snakke. Til å møte meg i kantina. Jeg ville at hun skulle tie, ikke dø.
– Hva skjedde?
– Hun dyttet. Jeg dyttet tilbake. Hun falt. Det var… et uhell. Det ble stille, og jeg visste… jeg var ferdig.
Sannhetens time
Senere den kvelden, mens Gustav ble ført bort i mørket av politi som truet med å fengsle også sjefen som ventet med å dele informasjon av bevishensyn, satt Liv-Heidi alene ved kontorpulten. Under tvil hadde politiet latt henne jobbe videre. Det så ut som hun var straffet nok.
Hun så utover fjorden. Byen som var stille i påskeuka, skulle snart våkne til liv igjen.
Hun hadde sett på mennesker hele dagen. Sett hvordan de løy, dekket over, skjulte, fryktet, sårte, elsket – og drepte.
Tilda Brennsrud var kanskje ikke lett å elske, men hun hadde vært prinsipiell. En soldat også i sivil.
Kanskje det var det som gjorde henne farlig for enkelte.
Og uerstattelig for andre..
Tekst og illustrasjon/foto: Chatgpt og Hege Sæthre
Merk: Dette er kanskje en noe uvanlig påskekrim, for da vi ønsket oss et smart plot knyttet til byen Brønnøysund, kom vi på å spørre kunstig intelligens.
Metoden var: Vi ga Chat navn, titler på ikke-eksisterende personer og et enkelt plott, og ba den skrive inspirert av det den fant om større bedrifter i Brønnøysund på nett. Den fant selv frem til åsted, navn på rom i bygget og alt nevnt om sikkerhet, som altså på ingen måte er hentet fra reell statlig aktør i Brønnøysund. Teksten fra Chat ble noe omarbeidet, espresso laget i Mosjøen ble blant annet fjernet og erstattet med annet.
Og merk: Medforfatter til Chat i denne artikkelen er selv ansatt i Brønnøysundregistrene og kan garantere at dette er eksperimentelt påskevisvas, men like fullt en påskekrim lagt til området. Om den var intelligent? Det er opp til leseren å vurdere
