Biffen ser helt perfekt stekt ut, men er den det? Jeg skjærer forsiktig av et godt stykke av det som må sies å være norsk festmat og spør samtidig min spisepartner;
– Hvordan er bacalaoen?

Randi Brundtland Hansen har fått en raus tallerken med klippfiskretten med opprinnelsesland Portugal, som faktisk betyr torsk.
– Jo, dette ser bra ut. Skal bare ha litt smør på brødet som er til. Det ser ferskt ut, sier hun.

Vi sitter i den kombinerte puben og restauranten midt i Storgata i Brønnøysund i et godt besøkt lokale, der det kommer inn folk som tydelig aldri har vært inne på stedet før. De kikker på «Beatles-veggen», der de fire musikkikonene fra Liverpool går over gata, de tar en kikk på den enorme gitaren på veggen, som har kjent signatur. De tusler bort til bardisken og bestiller seg noe å drikke, og tar den med utendørs der varmeapparat varmer kroppen i den småsure forsommeren på Sør-Helgeland.

Jeg har for skjært meg ferdig og smakt på biffen, som er så perfekt lett rød at jeg spiser lenge uten å snakke. Her skal det nytes. En riktig stekt, og ikke minst mør biff er i min bok en matopplevelse som ikke behøver så mye tilbehør, men her ser terningstekte rotgrønnsaker og brokkoli svært gode ut, noe som bekreftes med en smak; riktig småsprø og helt ferskt tilberedt. Jeg tar en smak med saus som hever smaken med riktig mengde salt og pepper.
– Oioi, dette er det beste sier jeg, og er glad for at en vennlig servitør lot meg bytte amandinepoteter med søtpotetstrimler.
– Den tar jeg til slutt, og dypper den i den nydelige sellerirotpureen, sier jeg.

På andre siden av bordet kommer konklusjonen raskt.
– Er du glad i bacalao kan du godt bestille utgaven de har her på Kred. Den har god smak av fisk som er riktig vannet ut, den var ikke tørr. Smaken er god, det er ikke for mye salt, sier Brundtland Hansen, og smører på smør på et brødstykke til.
– Jeg kunne godt ha fått mer brød til, sier hun, og lurer på om jeg vil ha en liten smak av retten, for det er såpass mye.
– God smak. Passe sterk, og jeg liker at de har hatt i oliven og pyntet med grønt. Det visuelle er viktig for meg, sier jeg.
– Jeg kan godt klare meg uten olivenene, sier Brundtland Hansen, og smiler.
– De gir litt mer saltsmak, som kanskje noen liker, sier hun.

Vi avslutter middagen og blir enige om kaffe mocca som dessert, selv om det ser ut til å være gode mer tradisjonelle dessertvarianter på den innholdsrike menyen; som is og sjokoladefondant, og vi hadde faktisk litt problem med å velge middagsrett, fordi utvalget er så bra med flere fiskeretter og retter med kjøtt og kylling.
– Jeg kunne ha tenkt meg til å spise signaturretten Kred-burgeren med alt tilbehøret vi kan velge i, men i dag ble det riktig med biff, sier jeg.
– Det så fristende ut med «shareplate» også, der to stykker kan dele blant annet kyllingklubber, løkringer og annet godt, sier Brundtland Hansen.
Raske servitører kommer med kaffen, og vi smaker spent. Er det riktig miks av kaffe og kakao i drikken?
– Åh, godt, sier min spisepartner – det perfekte punktum på måltidet!

Tekst og foto: Hege Sæthre Lind/Randi Brundtland Hansen