For ikke lenge siden satt de helt stille i klasserommet på Nordnorsk Pensjonistskole og lyttet til guiden sin. Snart satte de mot vest; mot Færøyene der spisse, irrgrønne fjell stiger rett opp fra havet.
Men før ferd over havet, var vi på Vik i Sømna, der færøyske Jógvan Hovshólm holdt sitt innledende foredrag om hva denne reisende og opplevende gruppa skulle besøke. Det færøyske riksvåpenet ble hentet frem. At en majestetisk villsau er deres symbol levner ikke tvil om at dette er et sted der naturkreftene rår, der respekten for de helt unike skapningene som har vannavstøtende pels er stor: En saueskapning med så myk innerpels at garn av ulla blir verdt som gull.
– Sauen var på Færøyene når irske munker kom til på 4-500 tallet. I dag har vi 70 000 stykker på øyene, men det er når vi regner som vi gjør: Teller hosauen. Når lamminga er ferdig på tidligsommeren er det nemlig totalt 200 000 sau som løper opp og ned bratte fjell, sier reiselederen og guiden som i flere år har sørget for at elever på det som faktisk er en folkehøgskole i Sømna, får en opplevelse de aldri vil glemme.
Det personlige – det nære
For når vi spør Jógvan om hva som er viktig for ham når han møter ei ny gruppe han skal guide, svarer han slik:
– Jeg vil gi dem en god introduksjon, jeg har tro på det personlige i det å formidle kulturen. Jeg tror det føles bedre når de får en personlig opplevelse av stedet de skal til, sier han.
Og hva er Færøyene? Kort forklart 18 øyer som vulkanske krefter har skapt vest for England og Danmark. Landet har eget styre, men er også under kongeriket Danmark.
– Føroyar heter det på vårt språk, som er av gammelnordisk opprinnelse. Mange tror navnet kommer av får, altså sau, men på vårt språk heter sauen seyður, så vi tror det heller spiller på begrepet fjærn, altså, at det var langt å reise fra for eksempel Norge.
Var veldig nære
For det er ikke noen tvil om at Færøyene og Norge har et tett bånd. Som Jógvan forklarer var det irske munker på øyene en tid, men det var norrøne folk som sørget for permanent bosetting. Og det er mange nordmenn som får hakeslepp når de blir klare over hvem som markeres på Færøyene på deres nasjonalfeiring 28. og 29. juli. Med bunadsstas og sang og en fest så bra at vi bare kan glemme 17. mai, i følge en lurt smilende Jógvan, er det vikingkongen Olav den hellige som minnes.
– Olsok markerer to ting hos oss, nasjonalfeiringen Ólavsvøka, der man våker over Olav den hellige. Samtidig markerer det åpningen av verdens eldste ting, nemlig Lagtinget, forklarer han.
Hovedstaden er base
Praten med Jógvan, som vi er så heldige å få i en foredragspause, fortsetter om alt fra språk til strikking – som utføres av kvinner og menn i fellesskap – der de skaper eget mønster, og karene strikker nederste del av genseren og kvinnene den øverste.
– Vi har kjørt reisekurs til Færøyene i mange år, og hver gruppe kommer hjem og forteller om hvor magisk det er, sier studieleder Inger Lise Johnsen. I forkant av reisen møtes deltakerne i Sømna for å bli kjent og for å lære om historie, natur, samfunn, språk, tradisjoner og mye mye mer før de reiser. Vel framme på Færøyene får de se og oppleve mye av det de har lært. Med Tórshavn som base har de daglige utflukter til ulike øyer og steder på Færøyene.
Rekordmange elever på Nordnorsk Pensjonistskole
– Mange deltar på kurs her på pensjonistskolen, som til tross for navnet er for alle fra 16 år. Vi hadde rekordmange elever i 2024; hele 2369 stykker. Og hvorfor det er sånn at vi etter nedstengt skole under korona klarer å få så mange til å komme hit for første gang, eller komme tilbake på nytt og på nytt? Det er nok en kombinasjon: Vi har kurs innen helse, matkultur, kreativ glede, seniorkurs, friluftsliv og historie, for å nevne noe, sier Inger Lise.
Hun forklarer at de etterstreber å være veldig varierte i forhold til tema, og legger alltid stor vekt på det sosiale under kursene.
– Kursdeltakere, kurslærere, guider og verter som kommer igjen og igjen blir som en del av en slags storfamilie her, tilføyer hun.
Vertskorpset
Hun inviterer med på kjøkkenet, der kaffe og kaker forberedes til elevgruppa. På turen bort gjennom ganger på flerbrukshuset på Vik, forklarer hun at de månedlig har et arrangement i kinolokalet i samme bygg.
– Egentlig var vi i klasserommet, men det ble for lite, for opp mot 60 stykker kommer på den gratis temakafeen vi kjører. Den er beregnet på den eldre garde, men åpen for alle, forklarer Inger Lise vel fremme på kjøkkenet, der hun hilser vennlig på Astrid Moen og Margrete Helstad. To av de rundt 35 vertene som sørger for at kursdeltakere får kaffe, frukt og kake.
– Tenk de er frivillige her og sørger for at de som kommer hit får møte lokale, smilende fjes. Det er så godt å ha de med, sier hun.
– Det er jo så koselig å være her, vi får treffe så mange folk, sier Astrid.
– Ja, jeg var ute av dette arbeidet ei stund, men er tilbake igjen, savnet å være med, det er jo så trivelig, sier Margrete.
Politiske omkamper vunnet – men så kom reduksjonsforslag
Vi møter også rektor på pensjonistskolen; Geir Nydahl, som nok en gang har vært gjennom kamper for å beholde skolen. De to folkehøgskolene som driver rettet mot samme grupper i Norge foreslås nemlig stadig lagt ned.
– Vi er så takknemlige for at alle de politiske partiene har støttet oss, men nå har vi en ny kamp: Den 20. mai får vi vite om vårt innspill til høring blir lyttet til: For utdanningskomiteen vil redusere våre bevilgninger med 20 prosent i forhold til dagens. Det var ikke det vi håpet på da vi vant forrige politiske kamp, vi ønsket tvert i mot å ansette en person til her, sånn at alle kan serves på beste mulige måte, sier han.
For at det er et unikt tilbud som finnes på det lille stedet Vik, er det ikke tvil om; her samarbeides det med miljøtjeneste, kulturskole, flyktningtjeneste; så og si alle mennesker på stedet og i omegnen, ja sågar i Norge, har mulighet til å komme på treff, kurs eller samlinger her.
– Vi er veldig glade for å ha det som først og fremst er rettet mot seniorer her, men slik burde det ha vært i hvert fylke, mener rektoren.
Er på Færøyene
Akkurat når dette skrives er gruppa vi besøkte på Færøyene. De som har vært der beskriver det som å møte et ekko av noe urgammelt – som om naturen selv fremdeles husker noe andre har glemt. De beskriver tause og majestetiske fjell som har tåkeskyer jagende langs fjellsidene, der fugler kretser i evige sirkler over stupbratte klipper – I et landskap som ikke strekker seg ut – det reiser seg.
Midt i denne grensesprengende isolasjonen lever et folk med røtter dypere enn torv og vind, et varmt folkeferd som serverer kaffe i stuer der ull fortsatt klør og historier sitter i veggene.
Tekst: Hege Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
Foto: Foto fra Færøyene – Nordnorsk Pensjonistskole – Foto fra skolens lokaler: Hege Sæthre
