Han er ikke snau i sin omtale av klippfisken, kunde Werner Helmersen på besøk hos Dybos Fisk AS i Brønnøysund, men en ting er helt uomtvistelig; her selges fisk av nesten-sprelle-typen.
– Du vil kjøpe dagsfersk fisk? Selvsagt har vi det, sier Odd Terje Dybos.
Kjører du ut av sentrum i Brønnøysund, mot brua og så tar en sving under brua, finner du Dybos Fisk AS, som i ett års tid har holdt til på Biskopholmen. Der det praktisk talt er vann på alle kanter. Passende nok når det er fisk Dybos selger over disk. En syssel Dybos understreker er en hobby.
– Yrket mitt er fisker. Jeg er ute og fisker på dagtid, og så er det tilbake hit for klargjøring og produksjon og salg, sier han.
Dybos prater ferdig med kunde Werner Helmersen, som altså ikke kan få rost klippfisken Dybos presenterer nok.
– Det er hyggelig å få gode tilbakemeldinger, og nå begynner folk å finne veien hit. Jeg har kunder fra Brønnøysund, og faktisk mange fra Sømna og Bindal lokalt. Jeg sender også fisk til Mosjøen og Sandnessjøen, og innimellom til Ravnkloa i Trondheim, forklarer han, og henter en stor kasse med dagsferske varer.
– Når folk finner meg her? Jeg fisker på dagtid, så jeg har fast åpent her tirsdag og torsdag kveld, men ser du bilen min her, kan det være mulig å handle, sier han.
Ueren er rød, som den skal være når den er fersk, og fileter av sei ser ut til å ha fått nennsom omgang med kniven og ligger i pakker klare til å slippes i gryta.
– Du finner ikke skinn og bein i de pakkene med sei nei, og her kan du se det som er kjekt, og kanskje gjør at den appellerer også til unge mennesker; den er ferdig filetert vakuumpakket, sånn at du kan ha den luktfri i kjøleskapet, eller sågar ta den med deg på flyet hvis du skal ha matfest et annet sted, sier han.
Og forklarer at den vakuumpakkede fisken i utgangspunktet er tilpasset storkjøkken og restauranter.
– Salget til restaurantbransjen har tatt litt av, og de får det akkurat som de ønsker det. Jeg har alle tillatelser fra Norges Råfisklag og Mattilssynet og kan fiske, foredle og bearbeide, men også ta i mot fisk. Det gjør jeg ikke i stor grad så langt, sier han.
En ny kunde kommer innom. Brita Grøneng (foto) er en av de som har funnet veien denne regntunge sensommerkvelden. En liten prat slås av, og det er ikke tvil om at kundene setter pris på å kunne handle lokalt. Hun betaler og går ut og Dybos nikker på spørsmål han tydeligvis har fått mange ganger før.
– Fiskekaker? Jo, jeg skulle så gjerne ha produsert det, men det har jeg ikke kapasitet til. Jeg måtte ønske noen kunne starte opp med noe sånt i Brønnøysund, å videreforedle fisk, sier han og bekrefter at han ser for seg travle dager frem mot jul og faktisk kø i utsalget.
– Nå går det mye på sei, hyse og torsk, og så øker det på med kveite frem mot jul. For kveite skal det være på bordet da, sier han.
I februar går ferden til Røst.
– Før jeg reiser dit, i slutten av januar kjøper folk hele kasser med skrei, og da er den under et døgn gammel. Jeg har allerede faste kunder på det, sier han.
Tørrfisk ligger på utsalgsbenken, og lukter slik tørrfisk skal gjøre. Dybos minnes da han hadde utsalg ved Tørrfiskbrygga og hurtigruteturistene fotograferte alt de kunne se ved kaikanten og særlig hengende tørket fisk.
– Hvordan folk får tak i meg? De tar kontakt på ulike måter, men er ikke alltid like enkelt å stå ute i båten og få telefon, for da beskriver folk hyggelig det de vil ha og legger på, og jeg spekulerer etterpå hva var alt det vi ble enige om… Så derfor er jeg kjempeglad hver gang en SMS tikker inn, for da kan jeg ekspedere nøyaktig sånn som kunden vil ha det, sier han og bærer kassen med fisk tilbake på lageret.
– Om jeg har noen ønsker i forhold til bedriften? Jeg ser veldig frem til å få på plass skiltet som er klart fra Vegvesenet. Det blir fint at enda flere finner meg her, sier han.
Dypos går for å utføre kveldens og nattens jobb. Fiskebutikken i Sandnessjøen (les om butikken her) har bestilt varer.
– Nå skal jeg produsere bestilling av dagsfersk fangst, og så er det å stå opp klokka halv to i natt for å sende med Hurtigruten. Det går fint det!
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre