Midt i koronakrisen og kulturtørken har Vega Media jobbet aktivt for å formidle musikk til et musikktørstig publikum. Så langt er 24 digitalkonserter med lokale band sendt via streaming over Facebook.

– Det vi vanligvis har tjent penger på er lys- og lydutleie. Når det ble stilt med jobber som følge av Korona, måtte vi utvikle noe helt nytt, og det har vært artig. Streaming for eksempel. Streaming eller videoproduksjon er noe vi tidligere ikke har gjort så mye av. Resultatet er at vi har greid å opprettholde en del av inntektene samtidig som musikerne har tjent penger på opplegget, sier daglig leder i Vega Media, Nils Hilmar Gullsvåg.

Nils Hilmar Gullsvåg er daglig leder og primus motor i Vega Media som har gitt mange musikk- og kulturopplevelser hjem i stua til folk under koronaepidemien.

Ettersom Vega Media satt på del bra utstyr og som kunne brukes til opptak og streaming, ble digitalscenen opprettet. Den ble utviklet fra null til å bli en viktig kanal for musikklivet på Helgeland. Sjøl synes daglig leder at de har fått det ganske bra til.
– Vi har hatt mange artister som har spurt om at de kunne få lov til å spille på digitalscenen vår, og vi synes det er viktig for dem at vi kan være med å bidra. Det har jo blitt en sånn gladsak, egentlig. Vi er oppe i 24 konserter, og i det siste har vi kjørt fire konserter i Mosjøen og seks på Tørrfiskbrygga i samarbeid med Kred. Vi har også avviklet en musikklinjekonsert i Mosjøen, der vi ble hyret inn for at elevene skulle få en avslutningskonsert før de sluttet, sier Gullsvåg.

En streamet konsert trenger mange aktører både på lyd- og bildesiden for å få et vellykket resultat.

 

Det er rundt 2500 personer som følger Vega Media sin digitalscene, og den deles i søkk og kav, ikke minst blant musikere og fagmiljøer. Mens andre rapporterer om at det ikke er noe vits å streame fordi Vips-inntektene er borte, så opplever Vega Media det motsatte.
– Så det betyr at koronapandemien som kom over oss ikke har hatt så veldig mye innvirkning på deres inntjening?
– I mars og april ble det ganske stor forskjell egentlig, for mars var fullbooket med lydoppdrag som datt bort.
Vi fikk 10.000 kr støtte fra staten for mars og april, så 10.000 i forhold til tapte inntekter på 300.000 er jo ikke det samme, men det dekket i alle fall strømregningen i de to månedene pluss litt til. Og så er vi så heldige at vi har en kino som gjorde at vi kunne søke om kompensasjon fra Kulturdepartementet som erstatning for kinobilletter, så der fikk vi 40.000 kr i billettstøtte og noe til konsertstøtte. I mai var vi oppe på den samme omsetningen vi hadde før Korona, så vi ser jo ingen grunn til å søke om kompensasjon for mai.
Når vi har erstattet kjernevirksomheten med nye tjenester, synes vi det er fair. Vi brukte en måned på å rigge oss til sånn at vi kunne kjøre digitalkonserter. Det har vært vanskelig å planlegge, for vi ikke har visst hva vi hadde å forholde oss til.
Hvor mange kan man ha på en konsert? Da 15. juni kom og det var lov til 200, så vi at det var mange som tenkte å lage småkonserter. Og da er vi mye bedre rigget enn de store firmaene til å gjøre slike jobber fordi vi har kort avreiseavstand. Det er klart at når de store lydfirmaer som Trondheim Lyd og Lydteamet skal ut og kjøre lastebil, så koster det fort 20.000 kroner før de er på plass, bare for å ta løs biler og mannskap. Mens vi synes at 20-30.000 er bra betalt for en konsert fordi vi har lavere kostnader og enklere reiseveier.

Mye teknikk og hundrevis av meter kabel må til for å få alt til å fungere på Facebook-streaminger. Her er fra en konsert med Publiners.

– Noen hevder at streamingkonserter minsker folks betalingsvilje for vanlige konserter når samfunnet er tilbake til det normale. Hva mener du om det?
– Det får vi se, det vet jeg ikke. Men jeg tror faktisk at det er omvendt. Jeg tror det vil være sånn at folk er så drita lei av å se steamete konserter, at de huter seg ut. Det tror jeg vil skje. Og så tror jeg og at det er sånn at hvis for eksempel Kred, et utested i Brønnøysund, kan streame en konsert samtidig som folk går dit, så kan de selge billetter online samtidig som de selger ordinære billetter. Jeg tror de færreste velger å sette seg heime og se på TV når de kan gå på Kred.
En jazzmusiker som jeg kjenner godt til, Håkon Kornstad, var en av de første som gjorde en digitalkonsert. Han er saksofonist og sanger og 110.000 personer var inne og kikket på konserten. 1600 av dem Vipset penger for konserten. Når snittet på en slik billett er en 100-150 kr, kan en jo begynne å regne. Han hadde fire månedslønner på den ene konserten. Og så mye folk på en jazzkonsert! Han har jo turnert i flere år og har kanskje ikke hatt så mye folk alle konsertene til sammen!
Hos oss har seertallet holdt seg omtrent på samme nivå. Vi startet med 150 som så den første konserten med B-gjengen. Så har vi rundet opp til 200 på det meste og ned til 100. Da snakker jeg om dem som følger hele konserten. Så har det gått litt opp igjen. Det var rundt 250 som så Moondog Jam og 350 som så hele Publiners-konserten. Så vi har ligget på det jamne hele tida. Jeg så at Åse Kleveland hadde konsert fra Store Studio, og da var det bare 90 som så på.

Nils Hilmar Gullsvåg ser på seg selv som en ekte vegaværing sjøl om han er født i Rørvik og bodde i Brønnøysund til han var tre år. Etter det har han bodd på Vega og føler seg kanskje litt over snittet interessert og fornøyd med tilværelsen. En ekte vegapatriot. Han er utdannet allmennlærer med musikk som hovedområde, og har i tillegg utdanning i mediekunnskap i Bergen før han flyttet oppover til Vega igjen i 1992. Da begynte han å jobbe i musikkskolen, og var der til rundt 2005. I tillegg har han vært innom skolen på Vega som IKT-ansvarlig. I dag regner han seg i prinsippet som avskiltet i det meste, i alle fall til å undervise i matematikk og naturfag. Men det synes han er like greit.

Nils Hilmar Gullsvåg er teknisk ansvarlig for å få alt utstyret til å spille sammen før konsertene streames på Facebook.

Musikken betyr mye og han kaller seg en slags musiker. Han har alltid spilt et instrument. Og etter hvert som han har jobbet med musikk på instruksjonsnivå, både for Vega skolekorps og Vega Songlag, har han tilegnet seg spilleferdigheter på mange instrumenter.
– Kanskje mest blåseinstrumenter, men også gitar, piano og bass. På en liten plass må man jo spille det som mangler, så mangler vi pianist, må jeg spille piano, mangler vi bass så må jeg spille bass. Og mangler vi gitarist, må jeg spille gitar. Det var gitar jeg startet med og det var mitt hovedinstrument under utdanningen. Da hadde jeg Stein Erik Olsen, en ikke helt ukjent klassisk gitarist, som lærer. Han fløy faktisk en dag i uka fra Oslo til Bergen for å ha meg og en student til. Det var ganske spesielt. Jeg tror ikke resultatet stod i stil med innsatsen som ble lagt ned fra høyskolen. Men det var tøft at de gjorde det. Men jeg tror ikke han var så kjempefornøyd med eleven sin fordi jeg holdt på med så mange andre ting enn de klassiske etydene. Litt øving ble det jo, men kanskje ikke helt på de tingene han helst så at jeg skulle øve på. Men det var artig. En utrolig flink fyr.

Det gamle nærradiostudioet på Vega fungerer både som innspillingsstudio og øvingslokale. Her kan en fritt velge i gitarer, forsterkere og annet musikkutstyr.

De siste årene har det blitt mest bassgitar, og Nils Hilmar spiller i flere faste band som har holdt på i mange år.
– Ett heter King Vegas som er Vega-bandet for tida. Det er kanskje det eneste folk i Brønnøysund har hørt om. Og så har vi et band som heter Mandagsbandet som jeg synes er kjempeartig, og der spiller jeg faktisk gitar. Hver mandag møtes vi her på loftet på Folkets hus. På siste øving var det Phil Lynnot-kveld, og det var artig. Dette er jo ting som jeg aldri har spilt før, men som er råtøft. Og da var vi tre gitarister og spilte trestemte gitarsoloer. Så har vi et tredje band, Tullamore Crew, som spiller irsk musikk sammen med Vidar Tilrem, André Rottem og Thomas Iversen. Nå har vi fått med oss en veldig flink banjomann som flyttet til Vega for et års tid siden. Så da blir det mer irsk framover. Vi satser på at når vi kommer oss ut av korona-dvalen, da blir det irsk fest.

Hvordan får Nils Hilmar tid til alt dette pluss bedriften han driver?
– Døgnet har jo ganske mange timer, så det er bare å stå opp om morran det! Men det er jo klart at det er hektisk i perioder, noen perioder er det ganske stille. Og på vinteren er det roligere enn om våren og høsten, så da har man jo tid til å sette seg inne og øve litt. Og så har jeg jo voksne unger, så det er lite med bleieskift og sånn. De trenger ikke så mye hjelp til det når de har blitt 29 og 27 og 20, da ordner de seg sjøl.

Ole Bjørn Nygård Berg er ansvarlig for en av lydmiksene under konserten med Frk. OZN.

Hvordan kom Vega Media i gang?
– I utgangspunktet startet vi noe som hette Vega Lydutleie for å redusere skatt når vi spilte ute til dans i 1992-93. Så var det etter hvert mange som spurte på om de kunne få låne eller leie utstyr hos oss, for vi hadde samlet opp en del fra 1992 og utover på 90-tallet. Så ballet det litt på seg. I 2002 tenkte vi at nå er dette blitt så stort at det ikke er noen hobby lenger, det er mer en inntektskilde, mer en jobb. Skulle vi satse, måtte vi ha et hus, så vi kjøpte det gamle samvirkelaget på Igerøy, og da passet det bra å gjøre bedriften om til et AS. Vi var to eiere i utgangspunktet, og vi har fått med oss fire til. Det viktigste formålet, sjøl om det ikke står direkte i vedtektene, er å være en trivselsfaktor i kommunen, at man kan gjøre ting som betyr noe for folk som bor her, og kanskje også for de som kommer hit på besøk. Men det er først og fremst et bygdepolitisk tiltak i privat regi. Og der tror jeg vi har truffet ganske bra.

Thomas Nilsen er tilsatt i Vega Media for å jobbe med videoproduksjon.

Det er tre ansatte i Vega Media som utgjør 2,7 årsverk, så det er ingen ubetydelig arbeidsplass i en liten kommune. For å jobbe i et medieselskap er det nødvendig med visse forkunnskaper. Nils Hilmar forteller at for han startet interessen for lyd og lys da han 10-12 år gammel. Han fant ut at hvis han tok ei 12 volts lyspære og koblet den til høyttalerutgangen på en gammel Tandberg, så hadde han diskolys. Hadde han to Tandberg-radioer som han hektet sammen, fikk han to diskolys.
– Jeg husker det skulle være diskotek i Brønnøysund, russen skulle feire et eller annet. Det var jo før jeg sjøl var russ, jeg gikk kanskje i første klasse på gymnaset og skulle være ansvarlig for diskoteket. Jeg hadde ikke sertifikat, ikke hadde jeg noen andre som kunne kjøre meg heller, så jeg tok faktisk bussen fra Vega og Gladstad, og lastet 32 kolli om bord i ferja. Det var høyttalere, lamper og kabelkasser. Så tok jeg bussen fra Horn og innover til Schrøders Plass. Da lurte bussjåføren på hvem som skulle komme å hente meg?
Nei, jeg hadde ingen, måtte gå mange turer, sa jeg.
Så da kjørte han meg like godt oppover til Samfunnshuset med utstyret. Så jeg har alltid drevet og laget lyd i forskjellige former og fått ting til å blinke og se litt visuelt ut. Det er jo ikke bestandig man treffer, men som regel går det ganske bra. Etter hvert som jeg gikk på skole og lærte litt og jobbet i Bergen jazzforum på store konserter, syntes jeg at dette var fryktelig artig. Jeg hadde lyst til at man kunne gå på konsert også på Vega og høre en forsterket basstromme, at det ikke bare var akustisk lyd, men at du også fikk litt magadrag. Og så har det jo vært mye prøving og feiling opp i gjennom, og Gud trøste og bære, det er mange jobber man ikke vil snakke om….. Det er rart med prøving og feiling, når du har feilet mange nok ganger, så har du lært noen ting. Så nå føler vi at vi kan være stolt av de fleste tingene vi gjør.
Men det der har blitt litt sånn at man er nødt til å definere ”godt nok”. Hva er det man kan forvente? Av og til får vi kritikk for at det ikke er godt nok, det kan jeg være med på, helt klart. Men samtidig så er det så godt vi kan få det til hvis vi gjør vårt beste, da tenker jeg: det er greit! Av og til tar vi opp en konsert, og da kan vi si at: sånn var det faktisk. Så får man en slags edruelighet i det. Kanskje var det faktisk godt nok. Men så er det spørsmål om hvem som skal definere hva som er godt nok. Samtidig får vi alltid folk som ringer og vil ha oss tilbake, igjen, igjen og igjen. Så noe må vi ha gjort rett! Og jeg har ikke brukt ei krone på markedsføring siden vi begynte i 2002, og vi har stort sett hatt fullbooket hele tida. Det er godt nok synes jeg!

– Så det betyr at businessen går bra!
– Ja, egentlig så gjør den det. Vi fikk et lite tilskudd fra Innovasjon Norge da vi startet opp i 2002. Da var det populært med datakurs. I 2004 var det ute. Da innså folk at hvis de skulle lære seg data, så måtte de gjøre det sjøl. Så da hadde vi en liten oppfølgingssamtale med Innovasjon Norge og fortalte at vi skulle legge ned den biten som hadde med kursing å gjøre, som egentlig var det vi hadde fått mest støtte til. Men vi ba om at vi måtte få beholde tilskuddet som var gitt to år før, og det fikk vi. Og da avsluttet saksbehandleren med at hun skulle ete hatten sin hvis vi var i live om to år. Dette hadde hun ikke tro på, men det var greit! Og her sitter vi da. Jeg har ikke ringt og sagt at hun måtte ete hatten sin, men….

– Det er kanskje et resultat av at man tar ting litt sakte og forsiktig, det har med det å være liten og fornøyd i stedet for stor og MÅ hele tida. Det ser vi kanskje spesielt godt nå i den tida vi er inne i at de som har små lettdrevne organisasjoner, lite gjeld ikke minst, og stor omstillingsmulighet, har lettere for å overleve når ting blir vanskelig. En av de tingene vi kanskje har å lære av denne krisen, er at vi kanskje må tilbake til mer edruelighet. Det har blitt veldig mange konsulenter, veldig mange mediefolk, veldig mange som lever av tjenester som kanskje egentlig ikke betyr så mye når alt kommer til alt. Blant annet den tjenesten som vi leverer. Det er ingen som  dør av at det ikke blir en konsert. Men samtidig så tror jeg at bygda dør dersom det ikke er muligheter til å få laget til en konsert folk kan få oppleve.

I lyd- og lysutstyr har Vega Media investert to-tre millioner. Pluss en million i kino ting og tang og en halv til en million i hus totalt sett. Pengene de tjener blir ikke utbetalt i utbytte, de blir pløyd inn i ny drift for å gjøre tingene lettere. En del kapital ligger også i biler, pluss at det koster å ha dem på veien.
– Og så har vi ei ønskeliste. Vi har jo ei lang liste, en lottodrøm, bruker jeg å kalle den. Lotto-drømmen er rett og slett et Exel-ark som jeg lager en gang hver tredje-fjerde år. Hva skulle man ha gjort hvis man hadde en million tilgjengelig? Det som er artig å se at når de tre-fire årene har gått, så har vi faktisk kjøpt akkurat det utstyret som står på den lista, uten å ha vunnet i Lotto. Så det er på et slags vis et slags langtidsperspektiv som man har i bakhodet og som man kverner med, til og med når man sover.

 

– Noe utstyr blir vel utdatert etter hvert?
– Ja da, vi bytter jo ut ting hele tida. Det som var en ultramoderne digitalmikser for fire år siden, er jo rimelig utdatert i dag. Vi prøver å holde oss til ting vi vet er bra.
Da vi skiftet PA (lydanlegg) til det dyreste som finnes i verden – for det er det – så trodde folk at vi var gærne og ikke minst oss sjøl da vi fikk den første fakturaen på 850.000 kroner.
Ke i svarte skal det her gå?
Og banken lurte jo på hva vi skulle kjøpe for noe. Det var ikke traktor. For det her er jo en uforståelig bransje for de som sitter på et kontor og som er økonomer og som ser at pengene går til tungindustri, fiske og jordbruk og handels- og næringsliv. Det her er jo en verden de ikke er i. Og vi gikk noen runder for å få dem til å tro på at dette kunne være nødvendig.
At det ikke skulle finnes noe annet?
Jo da, det finnes andre ting, men dette er det beste. Og fordelen er at når du kommer med det beste utstyret som finnes, da kan du få hva som helst av artister og band på en scene. Og det er uten unntak. Det gjelder absolutt alle vi har jobbet sammen med, og det er mange de siste årene. Vi har blant annet levert teknikk til «Sjarken» på Dønna. Da har vi ofte hatt samarbeid med et firma fra Nesna som heter Eprod som er et slags søsterselskap og som en god kamerat av meg driver. Vi har kjøpt det samme utstyret opp i gjennom årene. Når vi trenger å være stor, så slår vi oss i hop og kommer med en lastebil og en varebil hver. Og da er det stort, utstyrsmessig så stort at vi kunne ha gjort Rootsen.

Vega Media har også jobbet på Smeltedigelfestivalen de siste sju årene.
– Det er den største festivalen i antall konserter i søndre Nordland, på fire forskjellige scener. Det har vært en fin læringskurve, forholdsvis bratt, men utrolig nyttig. Vi lærer artister og apparat å kjenne og vi lærer å planlegge så vi vet at vi har en trivelig arbeidsdag sjøl om vi kanskje skal ha mange konserter i løpet av den dagen. Og vi vet at dette går på skinner. Det har vært veldig få enkeltepisoder der vi har slitt. Og når vi har gjort det, så har vi alltid kommet i havn. Og så er det som han sier han kompisen min på Nesna: Det er ingen som dør av det! Det er noe jeg bruker å slå meg til ro med. I dag var det ikke helt på høyden, det er bare en konsert, ingen som daua. Men samtidig er det et yrke som betyr mye for mange, og det er viktig for oss. Så derfor prøver vi å gjøre det beste vi kan. Og så får folket selv gjøre en vurdering om det er godt nok.

– Vega er jo ikke verdens navle sett i forhold til din næring, siden mesteparten av arrangementene foregår utafor øya. Hvorfor satser dere på Vega og ikke på Brønnøysund som er mer sentralt?
– Ja, det er jo spørsmålet om å definere hva som er sentralt da. Det var en kompis av meg i Bergen som sa at jordas sentrum er lett å finne. Da kikker du ned og løfter skoen, og der er det. Det synes jeg er et godt bilde på hva som er sentralt. Sentralt for meg er hvor jeg til enhver tid befinner meg, og så må du finne en plass du trives på. Jeg har alltid trivdes godt her. Men vi har jo en viss utgift når det gjelder ferjebilletter for eksempel. Vi bruker ferge for 100.000 kroner i året, og er en god kunde for TTS. Og de yter også utmerket service, så det er jo helt supert. Men så er det sånn at det er en ting å bo i byen i den grad vi regner Brønnøysund som en by. Det er noe med det at det å kunne forlate og komme seg heim. Når ferja ha lagt i fra kai, det er topp, å ligge stille – du kommer deg ingen plass.

Vega Media leier Folkets hus av Vega kommune mot å holde huset ved like.

Vega Media holder til i Folkets hus på Vega. Kommunen eier huset, men Vega Media har overtatt og driver huset. Etter å ha inneholdt både kino, nærradio og barnehage, var dørene i ferd med å bli spikret igjen i 2013. Da ba Vega Media om å få overta huset, og det syntes kommuneledelsen var helt topp. De gjorde en avtale med kommunen om lov til å disponere huset akkurat som de ville mot at de betalte kommunale avgifter og strøm og tok vare på huset slik at det ikke forfalt.
– Vi kunne godt ha kjøpt huset, det er taksert til 1,5 millioner kr, og det er omtrent det samme som seks høyttalere koster i dag, det er ikke verre enn det. Men det er ikke noe poeng for så lenge kommunen eier huset og vi har et godt samarbeid, så har vi noe alle tjener på. Og det er lettere for kommunen å si at dere bør gjøre sånn eller sånn. Da kan vi være enig eller uenig. Men vi blir enige, og det er ikke noen urimelighet i det. Og vi kan si til kommunen at nå er det noe som er gammelt som burde utbedres, kan dere fikse det? Ja, det skal vi se om vi kan få til. Så det er et veldig godt samarbeid på tvers.

 Den nye kinoen er en topp moderne fulldigital kino med oppdatert lydanlegg.

Vega Media tilbyr også Vegas befolkning kino. Den gamle kinoen hadde ikke vært i drift på 10-15 år. Da var det skolekorpset som drev kinoen på dugnad. Og det var en analog 35 mm kinomaskin med så dårlig lyd på, du hørte nesten ikke hva som ble sagt innimellom, så lydanlegget var nærmest fraværende. Da Vega Media flyttet inn i 2014 var det en av de første tingene de så på hva som skulle til for å få kinoen opp og gå. De fikk  firmaet Unik Cinema til å se på et mulig prospekt. De fikk ganske fort beskjed om at det måtte installeres helt nytt utstyr, ingenting av det som var fra før kunne brukes hvis standarden skulle være bra. Kostnadene endte på en liten million.
– Vi prøvde å søke støtte til prosjektet. Så under Sparebankstiftelsen i Tromsø fant vi noe som hette Kulturnæringsstiftelsen som Sparebank1 Nord-Norge eier. De var på jakt etter slike prosjekt der kultur møter næring, der man bruker kultur for å opprette faste stillinger. Der fikk vi tilsagn på støtte på 200 000 kroner. I tillegg fikk vi støtte fra Sparebank 1 i Brønnøysund på 100 000 kroner. Når de sa at dette var et bra tiltak, så turte vi også å satse selv. Vi lånte vi opp en halv million og la inn resten sjøl. Så den nye digitale kinoen var ferdigmontert med oppstart i desember 2017.

Og kinoen har vært en suksess? Det første året hadde de et publikum på 2000, andre året hadde de 3002 og tredje året 3125. Så det har vært en jevn økning.
– Vi tjener jo ikke noe penger på kinoen, dessverre, vi er omtrent i balanse. Men det er som jeg sa tidligere: Det er snakk om et bygdepolitisk prosjekt. Det er ingen av de aksjonærene vi har som forventer å få noe utbytte av kinodriften noen gang. Det kommer ikke til å skje. Uten unntak finnes det ingen andre private kinoer som er forsøkt drevet kommersielt i en kommune på under 5000 innbyggere. Så derfor fikk vi en fire siders reportasje i Film og Kino-magasinet da vi startet opp. Dette var litt utenom det vanlige, så det er jo litt artig å få oppmerksomhet i fagpressen. Vi har også fått en oppfølgingssak seinere.

Tre ganger i uka er det åpen pub nå i sommermånedene og to ellers i året. Her kan de som vil, opptre eller jamme for publikum.

Vega Media driver også pub i Folkets hus. Åpningstida er stort sett i helgene og nå i sommer tre ganger i uka. Det er et populært tiltak blant befolkningen og tilreisende.
Når de kommer i gang etter koronastoppen, håper de å ta inn mellom 40 og 60 gjester, uten trengsel. I puben står det instrumenter og venter på jam og opptredener.
– Ja, utstyret står klart til enhver tid. Det er bare å ta en gitar eller et annet instrument. Vi har hatt mange artige opplevelser. Det er en fin plass, og det sier folk som har vært her. Musikerne synes at dette er et drømmescenario av et gutterom der du har samlet en pub, et studio, kino og alt mulig rart i ett hus. Mange synes det er et bra konsept. Og så er det få plasser at det finnes i privat regi.

– Hvordan er så framtidsutsiktene til Vega Media?
De er ganske bra, tror jeg. Om ti år er vi ikke noe større enn vi er i dag. Kanskje pittelitt, men ikke noe storselskap. Et selskap som har kanskje litt større driftsmargin og et selskap som har gjort at veldig mange sør-helgelendinger først og fremst, har fått tatt del i mange kulturopplevelser. Og at vegaværingene har blitt norgesmestre i å gå på kino. For det er og et mål. Vi er ganske langt unna det nå, men vi jobber med det. Vi er  blant de beste i Nord-Norge. Så det er vi ekstremt fornøyd med. Vi kan sette strek over 2020, men det gjelder jo overalt.
Vi satser på å få opp statistikken igjen fra 2021. Så vi er optimister. Det synes jeg vi skal være, for da blir livet så mye lettere, sier Nils Hilmar Gullsvåg.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen

Her gjøres det klart for en streamet konsert med Frk. OZN fra Kred. Nils Hilmar Gullsvåg i arbeid.