Et vant og fint syn i Brønnøysundet er Motorskipet Torget, som daglig tøffer ut mot Sauren på Stortorgnes, og returnerer ikke så lenge etterpå. Nå ligger ferja ved kai på Hestøya i Brønnøy og skipper Arne Robert Hartvigsen ser første bil trille om bord.
En rundtur med MS Torget frister denne lørdagen tidlig i oktober, for den varme vinden i høstmåneden gjør det mulig å sitte oppe på dekk og observere dyktig ferjemannskap få lirket på plass alle bilene som ventet. Ferjemannskap Bertil Nilsen får kjettingen om bord, lukker portene og vinker klarsignal til styrhuset.
Ferja tar rolig løs.
– Vi skal på hytta, sier et ektepar som også setter seg i solgløttet og nå kan se fjellet Torghatten bak Brønnøysundbrua, så den nye parken i sentrum av Brønnøysund. Vi gjør en stopp for å ta på noen syklister før vi passer er det nye bygget til Brønnøysundregistrene. En lift henger utenfor vinduer som snart skal tas i bruk.
Skipper Hartvigsen har styrt motorskipet Torget siden 2007, men denne akkurat lille ferja, med maksplass for ti biler, har først hatt navnet Leka.
– Ferja er fra 1963 og ble kjøpt av Torghatten Trafikkselskap AS i 1992. Her har jeg sittet og styrt noen tusen turer, sier han og nikker når vi spør om alt i styrhuset er originalt.
– Det er selvsagt lagt til sikkerhetsutstyr og elektronikk, men ellers er det som da båten ble bygget, sier han.
I løpet av de rundt 20 minuttene turen tar, slår vi av en prat med noen av passasjerene. Alle skal på hytta og nyte siste rest av varme dager i 2020. Sverre Hovland er på tur til familiehytta på Stortorgnes for å hente en bil.
– Det er et flott område vi har der, bekrefter han.
Vi klatrer opp stigen til øvre dekk igjen, der vi nå passerer Prestøya i nord, vi ser en skarv sitte på et farvannskilt i skipsleden og vi kjenner varm bris i lett sløret sol.
Vel fremme på den naturskjønne øya Stortorgnes, som er knyttet til Lilletorgnes med bru, tusler vi i land, og blir tilbudt å sitte på med bussen. Skipper Hartvigsen er fører også der.
Bussen viser seg å være en Opel Vivaro, og den er stadig til nytte.
– Vi kommer med post og vi tar med post til byen. Ofte sitter noen på og innimellom henter vi noen, forklarer sjåføren, og gir plass for Sverre Hovland, som i likhet med oss andre får vite litt mer om øya kun få bor på.
Vi passerer ungdomshuset, som fortsatt er i bruk som samlingssted.
– Jeg har hørt at det bodde rundt 600 personer her på det meste, sier Hartvigsen i det vi har passert det gamle fiskebruket.
Vi finner via Nordland fylkeskommune på nett en historie fra nettopp dette stedet. «Ole Holms fiskebruk på Stortorgnes mottar i 1972 den største fangsten som noen gang er losset på Sør-Helgeland. Det er en båt fra Troms som leverer rekordfangsten som besto av ikke mindre enn 100 000 kilo brosme, lange og kveite.».
Det er vanskelig å forestille seg liv og røre på det forlatte stedet.
– Men det er stadig planer om å gjøre om bruket til noe annet, sier Hartvigsen om stedet som i dag eies av folk bosatt lengre sør i landet.
Falkhetta heter høyeste punktet på øya vi kjører på. Vi stopper ikke for å gå på utsiktspunkt, men vi triller heller innom en flott badeplass som er opparbeidet på stedet.
– Rett bak haugen her er det en grillpass, og går du opp på bakketoppen der, ser du Vega og storhavet, sier sjåføren, og vi vender tilbake til ferja, som snart er på tur over til Brønnøysund.
I salongen er det stille denne dagen. I vintervær og i kulde trekker nok gående og syklende passasjerer ned. De røde skinnbenkene er forlatte i dag, og vi kan i ensomhet se på bildet av den tidligere redaktøren Arild Toft som henger på veggen. Hvorfor står det ingen forklaring på, men han er husket med en strofe av eget dikt. Vi som er så heldige å huske glimtet han hadde i øyet når han leverte en god historie fra stedet, kan smile og nikke.
Oppe i styrhuset bekrefter Arne Robert Hartvigsen at en og annen turist har vært med ferja i sommer.
– Men det er ikke så mange av dem. De fleste jeg så kom med sykkel, sier han.
Vi nyter det gode været og tøffer inn mot kaikanten i sentrum av byen.
– Om det er ille i ruskevær om bord i ferja? Nja, det gir mer krydder i tilværelsen. Å få litt mer utfordring når jeg skal manøvrere. Det er sjelden det er så ille at vi blir liggende stille, og jeg har aldri opplevd at båten har stoppet ute i fart. Den er stødig og god!
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534