Etter årevis med trangboddhet og midlertidige løsninger har de ansatte «på registran» fått et bygg som bringer dem sammen.
– Vi vil at folk skal snakke med hverandre, sier kommunikasjonsdirektør i Brønnøysundregistrene, Kristine Aasen.
En frisk oktoberbris lager krappe små bølger ute i sundet der små fiskebåter møter fraktbåter og passasjerskip på veg langs leia. Lenger ut, på den andre siden av den gråblå fjorden, ligger Vega som en levegg og snublestein for skyene som kommer rullende inn fra Atlanterhavet før de legger seg rundt fjelltoppene på øya.
Nei, vi er ikke på båtferie selv om vi befinner oss langs en av verdens vakreste kystlinjer. Vi er på Brønnøysundregistrene, der arbeidsdagen nettopp har startet for de nær 500 ansatte som har sitt daglige virke i de statlige virksomhetene «på kaikanten» i Brønnøysund.
Her, i en by med knappe 8000 innbyggere i en av Norges minste regioner, ligger en av landets viktigste og mest teknologisk avanserte institusjoner. Litt over 400 mennesker jobber for Brønnøysundregistrene mens Digitaliseringsdirektoratet har 80 ansatte i samme hus.
Etter nesten ti års planlegging, prosjektering og bygging har virksomheten nå fått et bygg som står i stil med samfunnsoppdraget.
– De ansatte har vært utrolig tålmodige, sier kommunikasjonsdirektør Kristine Aasen.
Hun tar oss med opp trappene som binder hele den store organisasjonen sammen, mens lyset fra himmel og hav og høstvær flommer inn gjennom de store vindusflatene.
– De har jo i mange år vært spredt utover på tre forskjellige lokaliteter, og det har ikke vært enkelt for alle. De har vært splittet opp i fem år. Alt har vært veldig midlertidig.
Det har gått nesten ti år siden bevilgningen til nytt bygg for Brønnøysundregistrene kom på statsbudsjettet, og enda lenger siden de første utredningene ble startet opp. En lang periode med ombygginger, flyttinger, midlertidige løsninger og til slutt også pandemi og hjemmekontorer ble i slutten av september avsluttet da nybygget endelig kunne tas i bruk. Samtidig har arbeidsformen endret seg. De ansatte kan i stor grad velge om de vil jobbe hjemmefra eller «komme på jobben». Og velger de det siste, noe veldig mange ifølge Aasen har gjort, er fleksibiliteten stor på den nye arbeidsplassen.
– Vi har hatt mye fokus på å lage gode sosiale soner i det nye bygget. De som jobber her er kompetansemedarbeidere. De trenger å snakke sammen, og vi ser at dette fungerer etter hensikten. Vi har denne brede trappen som binder etasjene sammen, der trappeavsatsene funger som møteplasser. Folk samles der over en kaffekopp. Vi har også sosiale soner inne i de åpne kontorlandskapene. Den primære hensikten er å stimulere den uformelle kompetanseutvekslingen, forteller Aasen.
I møteromsfløyen i første etasje finner man egne kreative rom.
– Dette er rom for idemyldring, erfaringsutveksling og opplæring. Det er helt sentralt på en arbeidsplass som dette. Vi merket det godt under pandemien, vi savnet veldig å kunne samle de ansatte. Den uformelle dialogen forsvant. Jeg bruker å si at sosialiseringskondisen vår har blitt dårlig, sier Aasen.
Hun viser til at Brønnøysundregistrene opererer i digitaliseringsbransjen.
– Det er en bransje med høy utviklingstakt, og da må vi stimulere til utvikling også hos våre ansatte. Hvis ikke blir vi utdaterte.
Ifølge Aasen kan man lytte seg til stemningen blant de ansatte på huset. Bokstavelig talt.
– Bøyer man seg over gelenderet øverst i trappen kan man høre at bygget summer. Man hører dialogen. Summingen er en temperaturmåler, den viser tilstedeværelsen i bygget. Dette var faktisk en bevisst tanke fra arkitektens side.
Det nye registerbygget er dimensjonert for å kunne romme opp til 595 arbeidsplasser og er bygget opp omkring et sentralt atrium hvor man finner hovedtrapp og heiser. På hver avsats er det laget åpne pausearealer med kjøkkenløsning. På hver side av atriet er det fløyer som inneholder de ulike avdelingene. Hver fløy har kjøkken med kaffeautomat og kjøleskap. I fløyene med åpne landskap finner man små cellekontorer man kan bruke ved behov, samt åpne lyddempede sittegrupper og egne «telefonkiosker», lydisolerte celler man kan bruke til å snakke i telefon.
– I de åpne landskapene er det stille. Der skal det være arbeidsro, sier Aasen.
Brønnøysundregistrenes prosjektleder Ketil Ingebrigtsen er også svært godt fornøyd med resultatet.
– Vi har fått en god fordeling mellom arbeidssoner og de sosiale sonene. Bygget er arealeffektivt, faktisk 3000 kvadratmeter mindre enn det opprinnelige forslaget til Statsbygg, sier Ingebrigtsen.
Han trekker fram gode funksjoner for møterom og et stort og godt auditorium.
Og så har vi jo en kantine med kanskje Norges beste utsikt. Utsikten mot havet og Vega i vest har vi jo hatt før også, men nå ser vi både nordover og sørover. Det er helt spesielt – jeg blir aldri lei av det, sier Ingebrigtsen.
«Brønnøysundregistrenes samfunnsoppdrag er å bidra til økt verdiskaping gjennom å være en nasjonal registerfører og datakilde. Etaten skal forvalte registerdata på en måte som gir trygghet, orden og oversikt for næringslivet, frivillig sektor, innbyggere og offentlig sektor», kan man lese i etatens årsrapport for 2020. Av de nesten tre millioner behandlede sakene og registreringene som staben utførte i fjor var over 90 prosent innmeldt elektronisk, og registrenes nettsider hadde over en milliard oppslag. Samtidig har det blitt boret, hamret, frest og saget langs kontorbyggene på havna, der nesten 15.000 kvadratmeter nye kontorer skulle opp.
En av de som endelig kunne glede seg over å flytte ut av hjemmekontoret og inn i nybygget er Anita Berntsen som jobber som systemutvikler på IT-avdelingen.
– Det er fantastisk å komme hit på jobb og se at det er mennesker overalt. Det er denne store trappa midt i bygget hvor det sitter folk og snakker sammen på alle nivåene. Dette bygget bidrar virkelig til å åpne opp mellom de forskjellige avdelingene. Vi sitter ikke lenger inne i lukkede siloer, sier Berntsen.
Hun var bare atten år gammel da hun begynte sin karriere her som kontorassistent på regnskapsregisteret. Den gangen besto arbeidet hennes av å fotografere årsregnskaper over på mikrofilm.
– Jobben min var å registrere regnskapene som kom inn. Vi måtte ta ett og ett bilde av årsregnskapene, fotografere side for side. Når filmen kom tilbake etter å ha blitt fremkalt måtte alle bildene kontrolleres, forteller Berntsen.
Nå, over tretti år senere, er hun seniorrådgiver og jobber med utviklingen av det som skal bli registrenes nye saksbehandlingssystem, et av etatens viktigste utviklingsprosjekter for øyeblikket. For Berntsen har Brønnøysundregistrene utgjort rammen for hele hennes voksne liv, fra hun fikk sin første faste ansettelse, gjennom familieetablering og barnefødsler til hun i en alder av 42 år kunne fullføre en bachelor i informatikk, alt mens hun hele tiden jobbet «på registran».
– Jeg skulle egentlig bare ta en pause fra skolen og jobbe litt. Så gikk jeg fra engasjement til engasjement til jeg fikk fast jobb som saksbehandler, og plutselig satt jeg der med mann og barn og full pakke, sier hun og ler.
Hun husker godt da kontorplassen var inne i en del av det gamle trevarehandelen til Søren Nielsen AS. Et bygg som ble utvidet og bygget på i takt med at Brønnøysundregistrene utviklet seg og antall ansatte økte. Etter hvert ble slitasjen mer og mer tydelig. Da bygget ble for trangt til å romme alle var Berntsen en av dem som måtte flytte ut av hovedbygget og inn i midlertidige kontorlokaler utenfor sentrum.
– Der merket vi godt hvordan det var å jobbe i åpne landskap når lokalet ikke var bygd for det. En ting var at vi satt trangt, men det var også lite naturlig lys inn i rommet, og de som var avhengige av å snakke sammen for å utføre arbeidet sitt måtte hele tiden dempe seg og passe på at de ikke forstyrret de som trengte å ha det stille.
De siste fem-seks årene har hun jobbet med ulike prosjekter der medarbeiderne har sittet samlokalisert med andre utviklere og forretningsressurser, som fagansvarlige fra de ulike registrene.
– Da har vi ofte blitt stuvet sammen i ett eller annet tilgjengelig møterom som ikke alltid har vært egnet til det. Det ble ofte trangt om plassen og dårlig luftkvalitet. Men effekten av samlokalisering har oppveid disse utfordringene, og det er derfor vi setter så stor pris på et nybygg som nettopp er tilrettelagt for en slik arbeidsform, sier Berntsen.
At bygget i tillegg er laget for å møte krav om bærekraftige løsninger gjør at man som ansatt føler en viss stolthet, forteller hun.
På listen over slike løsninger finner vi robuste materialvalg, sertifisert trevirke, fravær av miljøgifter, energieffektive løsninger, energi- og vannmåling for optimalisering av driftsfasen, sykkelparkering og garderobefasiliteter, samt gode løsninger for sortering og håndtering av avfall.
– De ansatte skal merke at de jobber i et klima- og miljøvennlig bygg, sier kommunikasjonsdirektør Aasen.
– De skal merke at de gjør en forskjell i forhold til bærekraftutfordringene. Det kan være så enkle ting som at hver enkelt har egen vannflaske med navnet sitt på. Eller det at bygget ligger sentralt, så man skal slippe å kjøre bil. Eller at vi har brukt norskproduserte materialer. Det er en daglig bevisstgjøring som bygget legger til rette for, sier Aasen.
Oppvarmingen i bygget besørges av vannbåren varme, hentet fra 24 stykk 250 meter dype energibrønner under bygget. Møterom større en 15 kvadratmeter er utstyrt med bevegelsesdetektorer, temperaturmålere og CO2-følere. Disse kommuniserer med kontrollsystemet som automatisk balanser varme- og kjølepådrag samt luftmengder for å opprettholde et komfortabelt inneklima, noe som gjør at man kan redusere luftmengdene betydelig i perioder med lite bruk. Cellekontorer og landskap er utstyrt med temperaturmålere for å opprettholde komfortabelt inneklima. Selv har kommunikasjonsdirektøren funnet sitt eget favorittsted i fellesarealene ved siden av den store luftige kantinen oppe i toppetasjen.
– Hvorfor? Det må være den flotte utsikten. Og så er det noe med atmosfæren. Jeg har aldri møtt et surt fjes her inne. Hit kommer folk når de vil ha det litt roligere. Det er et sted man kan koble av, sier Aasen.
Og når hun selv trenger å klarne tankene?
– Da går jeg ut på takterrassen. Noen ganger trenger jeg hjelp av nordavinden til å lufte hodet. Jeg ser at det er mange andre som gjør det samme. Vi går ut her, og så trekker vi inn litt skikkelig god helgelandsluft.
Tekst: Lillemor Hestvik – post@midtinorge.no
Foto: Lillemor Hestvik/Privat