Fra slutten av 40-tallet og til starten på 70-tallet var bygderutene – en kombinasjon av passasjer- og melketransport – en viktig transportåre og livsnerve for folk i øyene, både for Torgøyene, Torgnesøyene og innover i Skillebotn. Ei rute gikk på vestsida av Torgøya og ei på østsida.
Midtinorge.no har møtt 97 år gamle Hermod Jørgensen fra Torget som husker godt de 20 årene på 50- og 60-tallet da han driftet den vestlige bygderuta etter oppdrag fra Torghatten Trafikkselskap.
Oppstarten
– Bygderuta startet opp litt før 1950, etter hva jeg husker. Conrad Strømsnes gikk et par år med ”Skarv”, handelsreisendebåten i Brønnøysund. Men da han sluttet, fikk jeg forespørsel fra Torghatten Trafikkselskap om jeg kunne overta ruta. Og det takket jeg ja til. Båtplassen hadde vi i Skutsstøen og sjøl om det var grunt i Storstraumen på lavvann, fløt vi gjennom. Men det hente jo at taren blafret langs skutesidene, forteller Hermod.
– Jeg startet på begynnelsen av 50-tallet. Da var det ei kort rute faktisk. Vi gikk ut fra Skutstøen, om Rødhylla og Aun, Lesstorgnes og Stortorgnes. Så gikk vi til Sauren og var innom Toftsundet før vi gikk til Brønnøysund. Vi brukte vanligvis to timer på ruta. Men så ble ruta utvidet og den ble mye lenger etter hvert. Vi var innom både på innersida og yttersida av Burøya, og det tok en time lenger. Så fikk vi Torgvikran, Holmstrand og Rognholmen i tillegg. Ja, vi var også innom Langnesvågen der de kunne reise på signal fra Norvika. På 60-tallet hadde vi noen turer med melk fra Torget da veien ofte var sperret på grunn av mye snø. Når skavlene på Åsletta stengte veien, ble det tatt melk utover til Langnesvågen. Da måtte vi ro i land etter melka, så da tok ruta ofte lang tid. I Torgvikran hadde de hengt ut fendere på bergtrappen så vi kunne legge til der. De var glade for å få levere melka der og, minnes Hermod Jørgensen.
Ble etter hvert melkerute
Bygderuta var altså ikke bare et transporttilbud for folk i øyene. Da det midt på 50-tallet ble kjent at folk kunne sende melk til meieriet i Brønnøysund med bygderuta, ville alle de rundt 20 melkeprodusentene på vestsida benytte seg av muligheten.
-De leverte til og med melk fra Rognholmen og Holmstrand. Der satte de opp små kaier så vi kunne legge til med baugen for å ta inn melkspannene. Men det var et slit. I Burøya brukte de 50-litringer som de hadde fått låne på meieriet. Så det ble ikke så mange spann, men de var tunge. Jeg hadde han Kolbjørn i Vikran med som mannskap. Han var sterk og veldig dyktig. En gang hadde han glidd og fått 50-litringen over seg. Men han ble heldigvis ikke skadet. Det ble utrolig nok levert mye melk fra Burøya. Det var to leverandører der, han Ottar og han Meyer i Burøya drev på yttersida. På innersida bodde det også folk, familien Solvik. Men de leverte ikke melk, så vi var bare innom den kaia om morgenen. Han Ottar i Burøyn kom roende på innersida om ettermiddagene og hentet tomspannene. Vi hadde 100 melkespann på denne ruta, så det var utrolig mye melk samlet i hop.
Når bygderuta kom til Brønnøysund utpå formiddagen, kom det en lastebil fra meieriet for å hente melka. Hermod var ofte litt spent når lastebilen rygget bakover kaia slik at enden var utafor kaikanten. Men det gikk bare godt. Melkespannene ble heist opp på lasteplanet med vinsjen på båten. Tomspannene kom i retur på ettermiddagene. I tillegg til melk hadde de ofte med mye last, spesielt fra Toftsundet. Både slakt og store kveitekasser, det kunne være opptil 10-12 kasser. De største kveitene var et par hundre kilo, fisket på garn. I tillegg ble det sendt mye last utover til Toftsundet, særlig på høsten, og til de andre butikkutsalgene i Torgnesøyene. Posten gikk også med bygderuta.
Rutebåtene
Den første båten Hermod Jørgensen brukte til bygderute var ”Sklinnafjord”. Det var en 40 fots båt med en Brunvoll motor. Den var sertifisert for 30 passasjerer. På begynnelsen av 60-tallet da skolebarna fra Torgnesøyene skulle fraktes inn til den nye sentralskola på Salhus, måtte han ha en større båt. Han kjøpte en eldre båt, ”Eikholm”, bygd i 1919, fra et båtbyggeri på Hareid ved Ålesund. Den var 64 fot, og hadde en tosylindret Heimdal motor. Den var sertifisert for 60 personer. Hermod forteller at det var en gjev og god sjøbåt med hydraulisk vinsj og ellers godt utstyrt. Opprinnelig hadde den vært fiskebåt, men var ombygd og hadde gått i rute mellom Ålesund og yttersida av Hareid. Her var det god plass til både passasjerer og skolebarn.
– Det var rundt 30 skolebarn som skulle til Salhus-skola, tre dager i uka. Da måtte vi starte så tidlig at vi var i Brønnøysund klokken 8:45 slik at ungene rakk fram til skolestart. Jeg husker at rektor Nygaard den første tida var med når bussen skulle hente ungene på kaia. Og han var også med på returen om ettermiddagene for å se til at alt gikk skikkelig for seg.
Faste anløpstider
– Vi skulle jo ha faste anløpstider. Men det hendte at vi ble litt seine av og til. Men folk var tålmodige med å vente på oss. De var veldig glade for å ha ruta, særlig når fiskebåtene for til Lofoten om vinteren og de ikke hadde så mange andre muligheter enn bygderuta for å komme seg til byen.
En gang fikk jeg maskinskade på båten. Da dro jeg til Lofoten for å ta meg sløyerjobb mens jeg ventet på reparasjon. Da kom han Albert på Rødhylla bort til meg og ville vite om jeg ikke gikk ruta? Jeg sa at jeg hadde fått maskinskade så det var jo ei unnskyldning for det. Han var barsk med meg for at jeg ikke var heime og gjorde jobben min.
Så det ble jo et problem for mange som ikke kom seg til byen for å handle da, minnes Hermod.
Bygderuta lå ved storkaia i Brønnøysund i opptil fire timer. Skolebarna skulle heim om ettermiddagene. I tillegg måtte de vente på Hurtigruta, og den var ikke framme før i fire-tida. Det skulle være korrespondanse, så det hendte at det ble seint før alle var heime. Så bygderuta var uten tvil ei viktig livsnerve for øyfolket.
Gikk i mørket uten radar og ekkolodd
– Om vinteren gikk vi omtrent bare i mørket. Det kleinasete var når vi kom til Holmstrand, for det var mange grunner utafor der. Men det gikk greit, jeg var aldri på grunn med unntak av en ettermiddag. Familien hadde da flyttet til byen, for kona jobbet på telegrafen. Da måtte jeg ha utgang fra Brønnøysund om morgenen og tilbake på kvelden. Det kunne mange ganger bli seint og mørkt, særlig når det var snøtjukke.
En kveld hadde jeg en passasjer med, hun skulle til byen. Det var snøtjukke da vi gikk fra Stortorgnes. Vi brukte å gå en snarvei sør om Lyngøya, Lyngøyvalen som de sa, som lå mellom Bærøy og Lyngøya. Der var det grunt og mange skjær. Vi måtte slakke av, gå på sakte fart. Jammen ta, der var jeg borti en grunne. Det hadde flødd over skjærene så vi så ikke noe annet enn landet rundt. Det skulle ikke mye til for at vi kunne bli stående på de slette skjærene, og i tillegg var det flo sjø. Så for å komme av grunnen, måtte vi dra kjetting og anker helt bak på hekken på båten for å få den lettere i baugen. Og da kom vi av grunnen. Så var det å komme seg på rett kurs igjen. Men det gikk bare godt, jeg fikk ikke noe skade på båten. Etter hvert kom det ei lykt på Storstraumodden, og det var straks bedre å ha ei lykt på ruta, forteller Hermod med latter!
Dårlig betaling
Det var Torghatten Trafikkselskap som ”eide” bygderutene, men ansvarlig for ruta var Hermod Jørgensen. Da han begynte i 1950 fikk han hundre kroner for en rundtur.
Hermod mener lønna var dårlige greier, men alt var billigere da, ikke minst dieselen. Det gikk rundt, men han måtte være forsiktig med økonomien. Det verste var den strenge skipskontrollen. Da måtte skuta på slip, motoren måtte plukkes sund, ut med stemplene, lagrene og akslingen. Det kunne ta ei uke før skuta var ferdig.
– Hvor mye betalte folk for en tur?
– Jeg tror det var fire-fem kroner hver vei, og billettinntektene måtte jeg gjøre opp med TTS. Vi hadde et billetthefte vi solgte billetter fra. Det var jobben til mannskapet jeg hadde med. Jeg hadde fast en mann hele tida, og han måtte jeg lønne av de hundre kronene jeg fikk per tur. Så det ble ikke mye igjen, nei. Det ble dårlig inntjening. Men jeg fikk litt pålegg etter hvert. Da skoleungene kom med, økte prisen til 340 kroner per tur. Og så ble det litt dyrere for billetter og frakt av varer. På slutten hadde jeg driftsutgifter på rundt 10 000 kroner i måneden. Jeg handlet alt på bok på Toft, der fylte jeg diesel og.
I storm og stille
Bygderuta gikk i all slags vær. Hermod kan ikke huske at de hadde noen innstillinger på grunn av været, det gikk i storm og stille. Både båt og motor var veldig driftssikre, og de var for det meste innaskjærs, med smult og godt farvann. Det verste var når det var snøtjukke. Både nordvesten og nordøsten kunne være sterk over Kyvika. Det kunne bli skikkelig store bårer. Men begge båtene Hermod hadde var gode sjøbåter. En gang mistet de en redningsflåte som lå på båtdekket. Den ble funnet på Horn, og den fikk de igjen.
– Har du mange gode historier å fortelle fra årene med bygderuta?
– Ja, det var vel mange historier, men jeg synes ikke det er så artig å fortelle om dem. Jeg hørte etter at jeg hadde sluttet at det var litt ugreitt med mannskapet. Det var vanskelig å få folk en kunne lite på. De var vel leie kan jeg tenke meg. Det var vel naturlig det.
Gikk bygderuta i 20 år
Hermod Jørgensen sluttet i 1970, etter i 20 år som driver av bygderuta. Etter det begynte han med gårdsdrift på fulltid. Han mener å huske at Torghatten Trafikkselskap drev bygderuta ei stund etterpå, men de innskrenket turene så båten bare gikk til Sauren og Toftsundet. Det kom etter hvert bru over til Stortorgnes og da gikk det buss fra Sauren og dit. Det var det som ble forandringen.
– Hva var grunnen til at du sluttet?
– Det var problemer med å få tak i mannskap. Jeg måtte andre steder å hente mannskap. I tillegg var det dårlig økonomi som gjorde at jeg sluttet. Så hadde jeg overtatt gården på Torget. Det skulle settes opp en driftsplan for gården og jeg hadde mye jord som skulle dyrkes, og gården skulle bygges opp igjen, avslutter Hermod Jørgensen.
Den indre bygderuta
Det gikk også ei bygderute på innersida av Torgøyene som ble drevet av Karl og Ally Olsen, ”Ally-ruta” som den populært ble kalt. Ally var glad i å prate og var et muntrasjonsråd for passasjerene om bord.
Ruta startet fra Gullvika, der de hadde båten liggende. De hentet melk fra Brakholmen og Ormøya før turen gikk videre til Nordhus, Kvaløya, Svenøya, Kjølsøy, Buøy og Innervik før den endte ved meierikaia i Meieriosen i Brønnøysund. Melketransporten fra Torget og Nordhus til kaia på Nordhus gikk med lastebilen til Jan Hansen.
Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no