Reidar Ebbesen har i flere år hatt restaurering av gamle fly, biler og motorsykler som hobby. Etter at Nordvik overtok Toyota-agenturet i Brønnøysund og Ebbesen ble pensjonist, kan han bruke hele sin fritid til å gjøre det han liker aller best, å skru på gamle mekaniske innretninger.

Vi sitter inne i pauserommet på Reidar Ebbesens verksted på Toft i Brønnøy. Her har han drevet firmaet Relakk i flere tiår.
– Vi tok i bruk verkstedet i 1978, så det ble over 40 år. Til å begynne drev vi bare med karosseri og lakk, eller oppretting og lakkering. I 1984 startet jeg sånn forsiktig med salg og service av Toyota. Og så bare ballet det på seg. Og det varte fram til 2018, da overtok Nordvik stafettpinnen og flyttet til nye lokaler på Salhussletta, sier han.

Nå har han blitt pensjonist og har ”langfri”. Nå går det i hobby og restaurering av gamle saker og ting. Han har lenge hatt denne interessen for å pusse opp gamle biler, motorsykler, fly og noe av det siste han har anskaffet, en gammel Wichmann båtmotor.
– En interesse av å skru har jeg vel egentlig hatt hele veien, jeg er nok født med den interessen. Det er interessant og givende å skru på gamle ting, men det trenger ikke nødvendigvis å være gammelt. Ting som går rundt, om det er ei klokke eller en bil eller et fly, bare det er noe du kan skru på og så få det til å fungere igjen sånn som det var tenkt å fungere.

 

Denne Ford Anglia’en fra 1961 var den første bilen som ble restaurert og får seg stadig en luftetur. Flott fargerikt interiør!

 

Etter at bedriften ble nedlagt har Reidar Ebbesen god tumleplass for sin hobby. En tur rundt i verkstedet viser at han har en del prosjekt å ta tak i. Sannsynligvis noen års arbeid. Her står en gammel Ford Anglia fra 1961 som er ferdig restaurert for flere år siden.

 

Videre en Ford Taunus 17m fra 1957 og en Ford Cortina fra 1966 som han har hentet i Bindal. Og juvelen, en Willys Knight fra 1927. Den har han importert sjøl fra USA. Og den går. Den er ute i hvert fall hver 17. mai, og kanskje iblant i noen bryllup. Ebbesen forteller at akkurat denne bilen er til salgs hvis noen er interessert i en Willys.
I tillegg har han flere motorsykler, en Triumph motorsykkel som han har fått i kjørbar stand. Og en Tempo Taifun 1962-modell. Den er helt OK, en fin gammel sykkel, nesten ikke brukt. Den har vært ordonnanssykkel i Forsvaret og Ebbesen kjøpte den på en auksjon over utrangert utstyr. I tillegg har han en nyere Harley Davidson som han cruiser rundt med om sommeren.

I verkstedet finner vi også en gammel Ferguson ”gråtass” traktor og et par båtmotorer: En liten 4,5 HK Marna som fungerer som den skal, og den siste anskaffelsen, en 50 HK Wichmann som ikke fungerer enda. Men den tørner rundt når Ebbesen setter tørnstaven i svinghjulet og drar rundt. Den puster tungt når stemplet dras over toppen.
– Ja, jeg må ta restaureringen i små doser, for når du tenker på hvor mye arbeid det er, så er det lett for at angsten kommer. Når du holder på med slikt restaureringsarbeid må du holde litt stø kurs. Blir det for mange baller i lufta, da kan det bli litt tull og vas. Du må ha fokus og prøve å gjøre deg ferdig med det du jobber med. Jeg har jo hatt en del sånne prosjekt før, så jeg vet at hvis du begynner å hoppe fram og tilbake, så mister du tråden. Og da tar det mye lenger tid å bli ferdig.

Reidar Ebbesen er også flyentusiast, har hatt flysertifikat i snart 50 år og har restaurert to fly, en Cessna 140 og en Luscombe 150, begge fra slutten av 1940-tallet. Begge var vrak da han begynte restaureringen.
– Det første flyet fikk jeg egentlig tak i ved en tilfeldighet. Jeg var teknisk leder i Brønnøysund Flyklubb, og så var jeg på et kurs for tekniske ledere gjennom Norsk Aeroklubb. Og der fikk jeg tips om at det skulle stå et gammelt fly på Svartnes i Vardø inni en gammel sjå der. Så fikk jeg sporet opp eieren og ble enig med han om at jeg skulle få kjøpe flyet. Så reiste jeg nordover, og gjennom en kamerat der oppe fikk jeg flyet på hurtigruta og heim.

Dette flyet, en Luscombe 150, er det andre flyet Reidar restaurerte. Det gikk med 3800 timer og seks og et halvt år for å få flyet ferdig og flygedyktig.

Så var det å begynne å skru og lakkere og få det ferdig. Det var det første flyet, en Cessna 140 1947-modell. Det solgte jeg fordi jeg mistet hangarplassen jeg hadde den første tida. Og det var det ikke noe alternativ å la flyet stå ute. Det er værmessig tøft og flyet kunne fort bli ødelagt.
– Det andre flyet jeg restaurerte og som jeg nå bruker, fikk jeg vel også tak i ganske tilfeldig. Jeg fikk se en salgsannonse i et veteranflyblad jeg abonnerer på. Der stod det at det var noe ”gammelt rask” som var til salgs igjen. Det var også en 47-modell, en Luscombe, også det et amerikansk fly, en to-seter. Det var faktisk to og et halvt fly fordelt på et par skrog og noen vinger som var pellet sund, og masse deler i pappesker. Så det var mye rart. Så brukte jeg de delene som var best for å få i stand ett fly. Så det gikk bra.

Brukte du lang tid på å bygge opp flyet?
– Det var veldig mye arbeid. Jeg måtte lage mye nytt, blant annet deler av vingene som måtte klinkes med tusenvis av nagler. Jeg måtte lage nytt motordeksel. Instrumentene lå spredt i pappesker, i tillegg kjøpte jeg også noen i tillegg. Jeg fikk tak i en nesten ny motor. Så alt i alt tok det hele litt tid. Jeg brukte faktisk 3800 timer og seks og ett halvt år på restaureringen, som jeg har godt dokumentert med bilder tatt under hele restaureringsarbeidet.

– Det er vel ikke så lett å få godkjent et slikt fly i forhold til luftdyktighet?
– Det er bygd i en såkalt ”experimental”-klasse, det er ikke en normal klasse som de fleste. Du har mulighet til å søke om å få et prosjekt på ”experimental”, og da måtte jeg søke Luftfartstilsynet om tillatelse. Så måtte jeg ha en flytekniker som skulle følge med arbeidet mitt og signere underveis etter hvert som arbeidet gikk framover. Alt skulle loggføres og til slutt når prosjektet var ferdig, kom det en kontrollør fra tilsynet som så over alt. I tillegg måtte jeg ha et testflyingsprogram før jeg så til slutt fikk et ordinært luftdyktighetsbevis. Så det var en lang prosess da. Dette flyet er det eneste i sitt slag i Norge etter hva jeg vet.
Og dette flyet er Reidar stadig ute og flyr.

For den som driver med restaurering av fly er Internett egentlig uunnværlig både for å få tak i deler, men også for å finne kunnskap, kjennskap og støtte i et større marked som fortsatt har disse flyene i drift og har peiling på dem. Når flyet er så pass gammelt er de som kjente dem ut og inn, for lengst borte.
For å få tak i deler til andre prosjekt som er vanskelig å finne, i hvert fall nasjonalt, så er Internett løsningen. Ebbesen søker ofte på produktnavn eller modell, årsmodell og type, og det bruker vanligvis å gå greit. Det er fine søkemotorer der ute som finner tak i de rette tingene. I tillegg prøver han å få tak i deler via bekjente eller miljøer innen bransjen. På Facebook er det grupper for alt mulig rart. Via disse gruppene er det kanskje noen som vet om noen som har deler eller kan gi tips og råd. Og sånn sett kommer Ebbesen som regel i mål og får tak i det han trenger.

– Men det er ingen billig hobby?
Ebbesen ler.
– Jeg vet ikke, men har man en hobby må man jo betale litt for den. Men når man restaurerer sånne gamle saker, så kan det jo være spesielle ting som det ikke finnes så mye av og som koster, men mesteparten av kostnaden er jo faktisk arbeidet. De bilene jeg jobber med nå, så er det alderen som har tatt dem. Rust her og der, ting som mangler og deler som er litt utslitte som du kan fikse. Men det blir bra til slutt.

 

Akkurat nå er det en Ford Taunus 17m som har hovedfokus. Kanalene på høyre side er skiftet, venstre side står for tur. Så er det sparkling, pussing og lakkering. Baksetet manglet, men Ebbesen har fått tak i et gammelt sete som må fikses opp. Han kobler opp batteriet og får liv i ladelysene i dashbordet.
– I disse bilene var det 6-volts anlegg, så plagdes man med starten, var det ikke lenge før batteriet var tappet tomt.
Den neste bilen som står for tur er en Ford Cortina.

– Det er ganske stor forskjell på bilene i dag kontra biler på 60-70-tallet og før det?
– Ja da. Det var på mange måter mye enklere før. Det var lettere å finne feil i gamle dager. Hvis en bil stoppet, så var den enten tom for bensin eller så var det stiftene som var nedslitte. I dag er det litt med komplisert, ja, med sensorer og overvåking over alt.
– Får du brukt bilene og motorsyklene du restaurerer?
– Ja, de blir jo brukt lite grann, de gjør jo det. Men det er jo begrenset hvor mye man kan   kjøre rundt med de her tingene. Det er artig at de fungerer og jeg tar dem jo ut og lufter dem når det er godt vær.
– Du er ute og kjører med Anglia’en innimellom?
– Ja, den bruker jeg en god del. En fin og artig bil, god å kjøre og. Den er en 61-modell.
– Har du noen nye prosjekt på gang, eller er du i mål?
– Jeg har tenkt på å ta det litt mer med ro og få ferdig det jeg har anskaffet meg. Det gjelder både 17m’en og Cortinaen. Og jeg mener jo å få dem helt OK, med ny lakk og det hele. Så jeg har litt å jobbe med ei god stund framover på de to bilene. Så får vi se hvordan det går med Wichmann’en da. Den må få litt stell den og etter hvert.

Stor størrelsesforskjell på Marna’en på 4,5 HK, på foto over og Wichmann-motoren på 50 HK. Den tørner rundt, så Reidar Ebbesen har stort håp om å få den i orden.

– Ja, du har fått tak i en svær båtmotor?
– Jeg vet ikke hvor gammel den er, men den er vel fra 40-tallet. Jeg er litt usikker på det. En 50 hesters Wichmann. Det var jo disse motorene som stod i skøytene her omkring når vi vokste opp på 50-tallet, med ordentlig dunke dunk-lyd. Men motoren er en svær, tung sak, 3,5 tonn. Den er jo tæret litt av tidens tann, så det spørs om vi får sving på den. Jeg har i alle fall ikke gitt den opp. Den går rundt så jeg tror nok det lar seg gjøre med litt stell. Men vi må vel tjore den godt fast, eller så river den vel ned hele huset hvis den starter opp.

Bilbransjen er Reidar Ebbesen ferdig med, nå er det bare hobby. De fleste dagene er han på verkstedet og skrur. Han synes det er mekkingen som gir hverdagen en mening. Artig og givende. Det er mye gammel historie i det han restaurerer og han synes det er greit at de gamle kjøretøyene blir tatt vare på for det blir jo færre og færre av dem, spesielt de eldste, naturlig nok.

Men hva gjør han så med bilene og motorsyklene når han er ferdig med restaureringen av dem? Blir de solgt til andre?
– Nei, det er ikke lagt opp til det, nei. Det blir nok solgt en gang, men det blir etter min tid. Det er jo ting som er kjekke å ha, og jeg tenkte kanskje å få dem stilt ut og sånn sett ta vare på dem. Både bilene og syklene. Men de må stå i hus, ellers blir de ødelagt. Det krever jo litt lokaler, og enn så lenge så har jeg jo det, avslutter han.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen

Reidar Ebbesen har blitt pensjonist og kan bruke mesteparten av sin tid til å gjøre det han liker aller best: å skru og mekke på gamle biler og motorsykler og andre mekaniske innretninger.