På Toft har det vært en rivende utvikling de siste årene. Hvordan startet egentlig eventyret på Toft?
I flere tiår har mye av den lokale oppdrettsnæringen hatt sitt senter på Toft. I august 2018 var Havbruksakademiet i gang med akvautdanning på videregående skole-nivå. Og mer vil komme hvis foreliggende planer blir en realitet. Nå jobbes det for en ”blå” folkehøyskole der havet står i sentrum. Men de største planene så langt er landbasert anlegg for oppdrett av laks som vil gi to hundre arbeidsplasser. Vi har fått tredje generasjon handelsmann, Børge Saltermark til å fortelle oss historien om handelsstedet Toft.
Sammen med sin kone, Evelyn, var Børge Saltermark den siste driveren av handelsstedet og butikken på Toft. Etter at Brønnøysundbrua kom i 1979, gikk det sakte men sikkert nedover med omsetningen. I 1997 stengte de dørene for godt etter at folk hadde fått nye handlemønstre.
Men starten var det Børges bestefar, Birger Ebbesen, som stod for.
– Han bestefar var født i 1897 på Toft. Han giftet seg med bestemor, Paula, som kom fra Sømna. I 1924 startet han opp med landhandel og fiskemottak på Solberg her vi sitter nå. Men vi har funnet ut at han begynte to år tidligere på brygga ved gården til Nils og Olaug Jæger. Grunnen til at stiftelsesåret ble 1924 var at han løste handelsbrev da. Her på Solberg bygde han opp butikk og bolighus, brygger og kai. Hele sin levetid drev han butikken og fiskemottaket med alt det det førte med seg. På den tida var det ikke mange store båter, det meste av fisken ble levert av sjarkfiskere. Han ble også poståpner i 1940 da Toftsundet postkontor ble opprettet, forteller Børge Saltermark.
Han forteller en historie fra bestefarens drift:
– De solgte sirup fra store fat, svartsirupen var billigere enn den vanlige sirupen. En mann som var veldig sterk, kom til butikken for å kjøpe svartsirup. Han bestefar sa at dersom han kunne legge opp sirupsfatet for han, så skulle han få skikkelig sirup for de samme pengene som svartsirupen kostet. Og mannen løftet opp fatet på 200 liter, og kunne gå heim med skikkelig sirup.
Birger og Paula fødte sju unger, fem jenter og to gutter. Men de døde begge relativt unge Birger i 1942 og Paula i begynnelsen av 1943.
– Bestefar fikk blindtarmbetennelse. Dette var under krigen og kommunikasjonene var dårlige. Han måtte reise kysten rundt herfra til Namsos med båt, og da han kom dit var han vel omtrent død. Blindtarmen sprakk og innholdet gikk i bukhinna. Et halvt år etterpå fikk bestemor brystkreft. I tillegg hadde hun vanskelig med å aksepterte at bestefar var borte, sånn ble det i alle fall oppfattet. Så hun ga opp. Og da satt det igjen sju unger uten foreldre. Irene, den eldste, var 19 år, så kom min mor Svanhild og nedover til Unni som var to år.
Men selv om tragedien rammet, gikk det bra med barneflokken. Ei tante fra Sømna flyttet til Toft og tok seg av ungene slik at alle fikk vokse opp sammen. Alle bodde på Toft til de forlot reiret.
Dette var som sagt i krigstida, og etter Birger og Paulas bortgang gikk handelsvirksomheten på utleie.
– Det var flere personer som var drivere her, blant annet var Harald Torgnes en av driverne til han måtte i militæret. Han ble senere gift med min tante Irene. Jeg fant ei bok i pengeskapet, nesten som ei basarbok. Der hadde ho bestemor Paula skrevet rekkefølgen på hvem som skulle arve. Hvis ikke den tok det, skulle den ha det. Jeg tror det var en av sønnene, Johan Konrad, som var påtenkt å overta virksomheten, men ingen av ungene ville overta. Verger var også inne i bildet da de fleste av barna var mindreårige.
Men så kom min far, Jan Saltermark, inn i bildet gjennom min mor Svanhild. De ble gift og han fikk kjøpe handelsvirksomheten i 1949. Mamma hadde tatt handelsutdannelse i Trondheim i krigsårene. Da pappa overtok, kalte han bedriften Birger Ebbesen Eftf. Tore Ebbesen, en av sønnene, jobbet også her til han tok over en butikk på Salhus, jeg tror det var på begynnelsen av 70-tallet. Da ble det mye rot med navnene, Tore W. Ebbesen og Birger Ebbesen, så på 70-tallet fikk bedriften navnet Jan Saltermark & Sønn, forteller Børge.
Etter overtakelsen fortsatte Jan Saltermark med landhandel og fiskemottak. På 50-tallet kom det en storhetstid med makrellstørja. Det var store fisker som kunne veie opptil 2-300 kg. Mange større lokale båter, 60-65 fot og nedover, pluss flere båter fra Dønna og Herøy leverte størjefangstene på Toft.
– Størja var ferskvare. Vi måtte få størja så fort som mulig til Mosjøen og på toget der. Derfor hadde pappa kjøpt ”Olderø”, en 60 fots båt som han fraktet størja til Mosjøen med. På returen var de innom på Mindlandet og hentet is, for det var stort behov for is da det var om sommeren og høsten størjefisket foregikk.
Etter hvert produserte de isen sjøl. Om vinteren saget de isblokker på Tettøyvatnet. De eide en liten båt som hette ”Farten” på knappe 30 fot, og med den fraktet de isblokkene til Toft. Isblokkene ble lagret i et ishus med tykke vegger som var isolert med sagflis, og de holdt faktisk gjennom hele sommeren. Når isen skulle brukes, ble den hogd i stykker med ei stor øks før den ble kastet i ei kvern. Ut kom det malt is som ble lagt på fisken.
– Mye av fisken gikk til henging og salting. Vi hadde først fiskehjeller på Lamholmen rett utafor her. Det var et slit å føre all fisken over sundet i båt. Det var greit å få fisken om bord for på brygga hadde vi kran, men på Lamholmen måtte vi bære all fisken opp til hjellene. Men på 50-tallet kjøpte pappa eiendommen Nordnes i Toftodden av en onkel, og der bygde han opp flere store fiskehjeller. I tillegg bygde han også en brygge, så der tok vi imot fisk når de store båtene leverte. Da var det å leie inn folk med hest eller kanskje traktor for å kjøre fisk til hjellene. Etter hvert kjøpte vi også en liten lastebil. Og jeg husker i tilfeller der fisken var nesten tørr og det meldte regn, så mobiliserte pappa alle som kunne, og unger med, kom å hiv ned! Vi holdt ofte på til langt utpå natta for å få fisken i hus så den ikke fikk regn på seg. Tidene forandrer seg!
Opp gjennom tidene ble det bygd på etter hva pengeboka tålte. Nytt fiskebruk ble bygd på slutten av 60-tallet, og i 1971 ble en andre etasje bygd oppå det som bruktes til formellager. Store båter på opptil 100 fot leverte nå fisk på Toft. Både flekkemaskin og filetmaskin var anskaffet. Rundt 1970 var det på det på det meste 25 ansatte som jobbet på Toft. Jan Saltermark var også opptatt av å få mer ut av laks og hvitfisk. Han fikk installert eget fiskematkjøkken og moderne røykovn. Det ble produsert fiskekaker, pudding og boller som også ble solgt i butikker i Brønnøysund. I røykovnen ble det produsert røykelaks, røkt torsk med mer.
– Jeg husker i den første tida da fiskearbeiderne stod ute på kaia og flekte fisk. Da ringte vi til dem som hadde mulighet til å hjelpe til, for eksempel gårdbrukere. Når de var ferdig for dagen, fikk de betaling før de gikk de heim, og så var du ferdig med arbeidsgiveransvaret. Det forandret seg heldigvis slik at det ble skikkelige arbeidsforhold for de jobbet her. På det meste tok vi imot rundt en million kilo fisk og vel så det, og vi kunne ha båter som leverte opptil 100 tonn. Etter hvert kom det større krav til renhold og Mattilsynet kom mer og mer inn i bildet. Men så begynte de store båtene å selge fisken på anbud. Akkurat her vi lå på Helgeland var ikke den beste beliggenheten. I Trøndelag var det mye bedre, og der ble det levert mye fisk av de større båtene. Her på Toft ble det levert mindre og mindre, stort sett fra sjarkflåten og mindre båter.
– Og så hadde dere en konkurrent på i Holms fiskemottak på Torgnes også ?
– Ja, men det gikk rimelig bra, for noen dro dit og noen kom hit. Det var konkurranse, ja, men det var helt greit. Det var nærmere 15 fiskebruk her i storkommunen på 60-tallet. Jeg vet at min far i 1951 kjøpte tomt på Lille-Torgnes for å begynne med butikk og fiskebruk der. Det var mye mer folk der enn på Nordhus, Toft og Torget. Blant annet var det to firedelte skoler der, ei på Stor-Torgnes og ei på Lille-Torgnes. Så han kjøpte grunn, men det ble jo aldri at han anla noe der.
Før det ble ferje over Brønnøysundet måtte varene hentes med egen båt fra diverse agenturer i Brønnøysund. Det var et tungvint å håndtere dette, spesielt bensinfat på 220 liter.
I 1963 bygde Jan Saltermark ny butikk mot øst med selvbetjening. Jans kone Svanhild, stod for driften av butikken. Kundene ringte inn varebestillinger tirsdag og fredag og varene ble kjørt hjem til dem på ettermiddagene.
Posten ville inn i nybygget, så ved siden av butikken ble det bygd lokaler til Posten som de tok i bruk i 1987. Der var de i 10 år. Posten hadde også tidligere vært i huset med Irene Torgnes som postbestyrer. Da hun og mannen bygde hus i 1957, tok hun posten med seg til kjelleren i huset der den var til i 1987.
Etter at Børge Saltermark var ferdig med handelsutdannelse i Trondhjem i 1966, ble han med i driften av firmaet. Navnet var Jan Saltermark & sønn AS, men Børge var ikke medeier i den forstand.
– Etter hvert gikk det bare nedover med fiskebruket, til slutt var det bare sjarkene igjen som leverte. Arbeidsplassene ble færre fordi det ikke var tilgang på fisk. I 1989 bestemte vi oss for å legge ned fiskebruket. Det kom også pålegg fra myndighetene som gjorde at vi måtte koste på veldig mye hvis vi skulle fortsette. Som en slags erstatningen hadde vi fått en konsesjon på laks her i 1969/70, så vi hadde også et lite lakseoppdrett her som lå på samme plassen som der visningsanlegget ligger i dag.
Børges Saltermarks far begynte også å selge bygningsmateriell.
– Og Eternit. Jeg tror at mesteparten av Eterniten som er på husene på Toft er det jeg som har kjørt ut. Vi solgte alt som vi kunne gjøre noen kroner på. Vi hadde blant annet agentur i distriktet for både Mack øl og Tromi brus fra Trondhjem. I tillegg bygde pappa fryseri med bokser på 50 og 100 liter som folk kunne leie. Jeg vil ikke si at pappa var spar, men han bygde etter hva pengeboka tillot. Det var ikke så mye lån. Jeg vet ikke om det var så mye godkjenninger fra kommunen heller, forteller han
Børge og kona, Evelyn, overtok firmaet i 1988, hver av dem eide 50 % av aksjene. Jan Saltermark eide fortsatt bygningsmassen, så de leide av han de første årene. Etter at Jan Saltermark døde i 1993 overtok firmaet også bygningsmassen.
Butikken ble nedlagt i 1997. Og hovedårsaken var at det ikke lenger var grunnlag for å drive butikk. Børge var regnskapsfører for diverse firma på den tida, som han måtte subsidierte butikken med.
Dermed var en æra over på Toft.
– Når vi leser i bøker og ser på det som er å finne av bilder fra den tida da besteforeldrene våre begynte her, så har det vært mye slit, det er sikkert. Men det var det jo overalt på den tida. De hadde ikke særlig med hjelpemidler, og når de kom, kostet de så mye at de ikke hadde råd til å kjøpe alt med en gang. Men de hadde ikke mange lover og regler over hodet heller. Det var ei renne med vann under benken de flekte fisk på, og vatnet de brukte ble tatt fra Toftsundet. Alt gikk på sjøen av fiskeslog og det krydde av måse og ærfugl. I dag har du ikke lov til å kaste noe på sjøen, så det er ikke mat til fuglene lenger. Nå er det minken og oteren som får lov til å fare fram.
– Kan du se for deg at det i framtida vil bli behov for butikk igjen på Toft ?
– Nei! Folk er for mobile nå. Det var helt greit å drive butikk til brua kom. Og for så vidt de første årene etter at brua kom, men etter hvert flatet omsetningen mer og mer ut. Vi så jo at det bare var litt småhandel mandag, tirsdag onsdag og torsdag. Og så dro folk til byen for storhandel på fredag. Så jeg har lite tro på å drive butikk igjen her. Da må du i alle fall ha alle som bor på Torgøyene til å handle her, og det greier du ikke.
Men det skjer jo mye på Toft framover, det er planer om både ei folkehøyskole og nytt landbasert oppdrettsanlegg.
– Så det vil bli en del folk som får arbeidsplassen sin på Toft. Og det er jo ikke sikkert at de drar til Brønnøysund for å handle hvis de har mulighet til å handle her. Så alt går an. Hvis vi skulle få på plass alle de arbeidsplassene det er snakk om, så må det også komme en del folk fra den andre siden av brua. Det er heldigvis godt med tomtegrunnlag for boligbygging og bosetting her på Toft, avslutter Børge Saltermark.
Tekst: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no
Foto: Dagfinn Torgersen og lån av private bilder
