Tang vendes til tørking på svabergene nedenfor Vega verdensarvsenter.
– Tangen skal forhåpentligvis friste ærfuglene inn i noen e-hus vi lager nå, sier daglig leder Rita Johansen i Stiftelsen Vegaøyan verdensarv.
En time tidligere, inne i det arkitektonisk tøffe verdensarvsenteret, passerer Johansen dykkerutstyr på gulvet og finner et par stoler til oss inne i en stol og bord-naken kafe.
– Vi ryddet bort her for å gi plass til musikkandakt. Her skulle det allerede ha vært mange turister, men som alle vet; i år ble ikke våren slik som vi så for oss…
I juli 2000, altså for 20 år siden, sto Rita Johansen foran stortingspolitikere og andre gjester i «Vegastar». Båten var på tur til øysamfunnet og kommunen Vega som ligger en grei båttur fra Sandnessjøen og Brønnøysund. Hvorfor sto hun der, og hva var bakgrunnen?
– Vi forklarte hvordan Vegaøyene som verdensarv kunne ta vare på ærfugltradisjonen med å sanke dun, ta vare på bygninger, vegetasjon og kulturlandskapet. Ved å besøke vegaskjærgården fikk vi forklart at det var få fuglevoktere igjen. På besøk og under lunsj hos Hysvær-beboer og næringsdrivende Øystein Ludvigsen, fikk vi forklart at bygg forfalt og at kulturlandskapet var i ferd med å gro igjen. Men at det fantes øyværinger, bønder, håndverkere og andre som kunne ta vare på tradisjonen som går 1500 år tilbake i tid. En ærfuglvoktertradisjon der kvinner var sentrale i arbeidet, forklarer Johansen.
Hvordan Rita Johansen kom inn i dette arbeidet skyldes flere gode faktorer. En visjonær Vega-ordfører; Osvall Floa og lokale entusiaster fikk skapt ny aktivitet innen miljø og kultur i kommunen på 80-tallet. Så kom 90-tallet med noen konkurser og nedgang i folketallet. Samtidig var flere kvinner engasjert i det å dokumentere livet i øyet og å fortsette duntradisjonen.
Johansen hadde blitt mer og mer samfunnsengasjert som journalist og jobbet på det tidspunktet med stedsutvikling.
I det arbeidet dukket det opp et interessant dokument som var lagt bort: En utredning laget på oppdrag av Nordisk ministerråd i 1996 som lanserte at blant annet Vegaøyene skulle nomineres til verdensarvlisten – sammen med sjø og øyområder i nabokommunene.
– Kunne verdensarvstatus gi mulighet til å revitalisere det gamle kystsamfunnet? Vi startet et arbeid for å få det til. Godt samarbeid skulle gi resultater, sier Johansen.
Hva er verdensarv? Kort sagt er det så eksklusivt at det skal ha universell verdi som natur- eller kultursted! Det er en tittel UNESCO har gitt åtte steder i Norge og totalt 1121 steder i verden. Verdensarv utløser arbeid og forpliktelser fra et lands lovgivere, et lands styrende og de som delegerer penger. Samtidig et omfattende arbeid for de som søker, får tittelen og skal ta vare på den.
Fra den dagen Johansen sto på hurtigbåten sommeren 2000 skulle det kreve et intenst arbeid fra Vega kommune, Fylkesmannen i Nordland, Nordland fylkeskommune, Direktoratet for naturforvaltning og så mange, mange flere før Norge i 2004 fikk Vegaøyan på listen. Ikke minst politikerne som sørget for at Stortinget vedtok at Norge skulle nominere Vegaøyan.
Vegaøyan ble Norges første kulturlandskap i verdensarvsammenheng.
– Alt fra utredninger, vernearbeide, forskning og politisk arbeid til aktiv jobbing lokalt med folkemøter tok tid, men måtte gjøres grundig. Det heldige var; vi kom i rett tid: 19 år etter forrige norske nominasjon, sier hun.
Og forklarer at det koster mye for Norge å ha verdensarvområder.
– Årlig overføres det 8-12 millioner kroner til Vega, blant annet til fuglevoktere, de som er bønder og pleier kulturlandskapet, til de som restaurerer bygg, til å formidle områdets verdier i verdensarvsenteret eller skaper utvikling, tilføyer Johansen.
Når det gjelder ringvirkningene av verdensarven for reiselivet er estimatet opp mot 100 millioner kroner årlig, og i 2020 kan det se ut til at det blir godt med norske turister.
Året var 2004. Verdier var skapt gjennom århundre og i løpet av kort tid ble nye skapt. En verdi var allerede konkret og lå på Nes i Vega: E-huset frontet av Inga Elisabeth Næss. Et gammelt kysthus hentet fra øyene ble gjort om til e-hus og formidlingssted. Dette e-huset er det første museet som synliggjorde duntradisjonen; fortalte historien om dette unike samspillet mellom menneske og fugl.
Det nye verdensarvsenteret ble åpnet av H.K.H kronprins Haakon Magnus den 13. juni 2019, da lokale elever fikk vise frem e-hus de har bygget, da kronprinsen fikk se senterets utstillinger, skaperverkstedet og lære om ærfugltradisjonen, for å nevne noe.
– Det var en eventyrlig dag der lokalbefolkningen stilte opp og der forfatter Roy Jacobsen holdt åpningsforedraget om «De usynlige» – en god beskrivelse av de hardt arbeidende i området, lagt til samme landskap som her. Åpningen ble overført til telt med mange besøkende, også lokale. Det var «dryp stille» da Jacobsen holdt innledningen, rørte øyne og stor jubel etterpå.
Han beskrev hva slags bidrag kysten har stått for, sier Johansen.
Hun synes det var ekstra sats at kronprinsen kunne komme til åpningen.
– Vi har en kongestein som H.K.H kong Harald, H.K.H dronning Sonja og Märtha Louise har signert på. Vi ønsket veldig at også kronprinsen sin signatur skulle være på stedet, noe vi fikk oppleve, forklarer Johansen.
Kronprinsen fikk vite at Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv er etablert av Vega kommune for å fremme verdensarvverdiene. Noe han kanskje ikke får følge alt om er diskusjonen om havbruk og verdensarv, som kan få mang en lokal beboer til å starte en engasjert samtale. Hva den saken ender med, er uvisst. Johansen håper uansett at verdensarvområdets verdier med ærfugltradisjonen, kulturlandskapet og bygningsarven blir tatt vare på.
– Vi har en fantastisk gave til framtidens generasjoner og som gir uante muligheter for utvikling også i dag – bare vi bruker kreativiteten og samarbeider. Vi har allerede flere som har skapt sine arbeidsplasser gjennom å ta i bruk natur- og kulturarven vår. Og mange flere kan det bli!
Hun sitter ved et vindu som har spektakulær utsikt. Ut mot hav, verdensarv, tusenvis av små øyer. I et praktfullt turistmål, men også en møteplass for lokalbefolkningen på helårsbasis. I et senter som også rommer kontorer for blant annet stiftelsen, Helgeland museum, senterets ansatte og Vega verneområdestyre.
– Vi hadde 11 000 besøkende fra mai og ut 2019. Her har vi hatt alt fra oppvisning ved barn som har laget gjenbruksgjenstander og klær, til en rekke sosiale hendinger som bokbad og forfatterbesøk. Alt var rigget til en svært aktiv vår og sommer i 2020. Nå er vi spente på hva sommeren gir og håper å få gode retningslinjer for besøk, gjerne fra nærområdene, men også hele landet, sier Johansen.
Hun kan altså se tilbake på mer enn 20 år med verdensarvarbeid og 16 år som daglig leder i Stiftelsen. Hun nevner andre milepæler som dagen forprosjektet startet i 2001, dagen Stortinget vedtok at Vegaøyan kunne søke om verdensarvstatus og ikke minst dagen da statusen ble tildelt.
– Den 1. juli 2014 var vi faktisk til stede under UNESCOs møte i Suzhou i Kina. En delegasjon på rundt 20 personer, ledet an av ordfører Einar Silseth dro til Kina og vi var fire stykker som fikk være inne og lytte i en sal det satt hundrevis av delegater fra hele verden. Med returbillett hjem samme dag tildelingen skulle skje oppdaget vi at vår sak ikke kom opp før etter flyet hadde gått. Da ble det sendt en appell til saksstyrer: Hele to prosent av Vega står utenfor og håper å få høre gode nyheter før de reiser. Snart rullet bilder fra Vega over enorme skjermer. Vi fikk æren av å høre tildelingen. En stor opplevelse, sier Johansen.
En annen stor hendelse var i april 2005 da H.K.H dronning Sonja foresto den offisielle åpningen.
– Da var opplevelsen helt uvirkelig. Hurtigbåter, småbåter, alt som var å flytte på fikk mer enn 500 personer ut til Hysværet der det var sanger, gudstjeneste og spill. Vi ble servert mat, ja, det har aldri vært gjennomført et sånt opplegg der før, tilføyer hun.
Det er tett samarbeid mellom den lokale reiselivsnæringen og Stiftelsen og allerede i 2014 kunne NRK melde at antallet turister årlig i Vega hadde økt fra 5000 til 30 000 siden statusen ble gitt. Dette på grunn av en bærekraftig levevei der ressursene ble brukt på beste måte. Der ærfuglen ble passet på som husdyr og der dun ble tatt vare på og gjort om til puter og dyner selv en keiser kunne drømme om.
– I dag jobber vi med vanlige gjøremål opp mot å skape en framtid for ærfugltradisjonen, skjøtsel, bærekraftig turisme, midler, undervisning, støtte og informasjonsformidling. Og vi har et spennende samarbeid med Helgeland Museum om bygningsvern. Vi har også siste året jobbet i samarbeid med studenter og andre med noe helt nytt; å prøve å få en folkehøgskole tilknyttet verdensarven. Da med undervisningstema innen områder som kan ta verdensarven inn i fremtiden, innen det å ta vare på natur og kultur. Vi vet ennå ikke om vi lykkes med å få en folkehøgskole hit, men vi kjenner nå prosessen politisk og rent praktisk for å kunne utvikle et attraktivt linjetilbud unge vil søke til, sier hun.
Vi står nede i fjæresteinene der tangen vendes, slik de har gjort det i dette området av Norge i mer enn 15 århundre. Mange steder har ærfuglbestanden gått ned. I Vega har bestanden gått noe opp. Også i Brønnøy meldes det om yrende liv av fugl som leter etter hus.
– Vi skulle ønske vi kunne si til alle der ute; kom, kom og se og opplev for så masse foregår, men vi planlegger for en mer forsiktig sesong, for åpent skal det bli her. Med spennende utstillinger, god mat i kafeen og ikke minst; er det lukket på sentret kan du gå fritt rundt på området og se. Vi skal få opp mer informasjon her ute om fugleliv og biologisk mangfold. Nær e-husene!
Tekst og foto: Hege Celine Sæthre – hege@midtinorge.no – 958 07 534
