Gunnar Pedersen har spilt i bandet til Åge Aleksandersen i snart 40 år, gjennom gode og dårlige tider. Sambandet er et velsmurt maskineri som trekker publikum i tusenvis. Denne sommeren ser det ut til at all turné- og festivaljobbing går i vasken på grunn av den pågående koronapandemien.

Åge og Sambandet 40 år: Det har vært flere med i Sambandet, men i 2020 har Åge Aleksandersen med seg Gunnar Pedersen, Geir Myklebust, Terje Tranaas, Christian Schreiner, Skjalg Raaen, Bjørn Røstad og Morten Skaget.

– Jeg synes det er ille, jeg skulle jo ha vært på turné nå. Men sånn er det jo for alle. Jeg skjønte det tidlig da Verdens Helseorganisasjon erklærte pandemi, at dette blir langvarig. Jeg er jo pensjonist, så jeg hadde det i bakhodet at jeg får sikkert ingen kompensasjon for tapte inntekter. Men det går nok bra. Åge Aleksandersen har alltid, siden han kom seg opp for 15 år siden, betalt musikerne sine bra. I tillegg jobber Åse (Møller, Gunnars samboer), så det er bare å gå litt ned på kravene, bruke litt mindre penger. Og jeg tror ikke jeg har det verst, det er  mange som har det mye verre enn meg i vår bransje, sier Gunnar.
Er alle jobbene dette året kansellert?
–  Jeg vet ikke helt, men vi har kansellert ei god stund framover.  Manager Tor Evensen har varslet om at vi måtte regne med at alt forsvant. Så det er ungdommen som speller i bandet vårt som stryker av med pengene, vi pensjonistene får ingenting, sier Gunnar med latter.

Gunnar i øvingsmodus i Sørbyen i Brønnøysund.

Uthuset har blitt øvingsrom              Vi sitter i uthuset til Gunnar Pedersen som han har pusset opp og innredet til ”gutterom”. Her henger og står gitarer, forsterkere, plater, musikkanlegg og en stor iMac. I taket er det festet en rekke platetroféer. Her er også Gunnars øvingsrom. Og her har han skapt mange av sine kjente gitarriff og soloer.

Fra Båtsfjord til Brønnøysund              Gunnar er opprinnelig fra Båtsfjord, men har bodd mesteparten av sitt liv i Brønnøysund. Han føler seg som en fullblods brønnøyværing, med unntak av dialekten, den har han ikke klart å lære seg. Gunnars foreldrene flyttet til Brønnøysund i 1967 da han var 17 år.
– Det var greit det. Jeg ble jo kjent med folk med en gang. Jeg har aldri hatt problemer med sånne ting. Jeg fikk mange kompiser. Men så var det jo det å reise fra dem jeg spilte med. Vi hadde et bra band som var oppe og sto, så det var jo litt uggent å reise fra dem, det var det. Men vi har jo vært gode kompiser hele livet, hatt gjenforeninger og sånne greier og kosa oss med det.
Gunnar var i Brønnøysund et par år, og så flyttet han tilbake til Båtsfjord og bodde der til 1977, da han flyttet tilbake til Brønnøysund igjen. For godt!

Klassisk gitar                Gunnars foreldrene syntes at det var greit at han i 10-årsalderen begynte i lære med klassisk gitar. Han hadde til og med lærer som kunne klassisk gitar.
– Jeg kjeda meg sånn, jeg syntes ikke det var noe artig, det var el-gitar som stod i hodet på meg, det var det jeg ville spille. Alfred Aleksandersen hette læreren som hadde en tålmodighet av en annen verden. Han hadde 25 elever, og alle lærte å spille gitar, så han gjorde ett eller annet med oss. Min filosofi er at når du har fått folk interessert, så bare la dem holde på. Er de interessert, så blir de gode.

Musikkmiljøet i Båtsfjord                – Det var flere band i Båtsfjord som var oppe og stod, og vi hadde et eget orkester som spilte avansert dansemusikk. Når saksofonisten skulle spille, så reiste han seg. Når han var ferdig, satte han seg ned igjen. Og så hadde de sånne fronter foran seg der det stod ”Fancy Swingers” på. Bassisten svinga kontrabassen rundt, og de var jo et hav bedre enn oss. Da var det å lære seg D-dur og A-moll og sånn. Og jeg brukte å stå på snøskavlene og se inn i en vinterhage der de øvde de her karan. Jeg var så fascinert, jeg syntes de var vanvittig bra. Men det hadde noe med miljøet i Båtsfjord å gjøre. Båtsfjord var jo en fiskerlandsby, og det bodde mer folk der da enn det gjør nå. Så var det forskjellige sesonger med vinterfiske og vårfiske og linefiske og loddefiske, så det var et miljø for å ha et sånt band. Men Båtsfjord var Båtsfjord, her i Brønnøysund er det et svært omland. Det hadde ikke vi. Båtsfjord er her! Ferdig med det. Og på vinteren var det en ting, det var Hurtigruta. Ingenting annet som funket, ikke vei om vinteren, ikke noe fly, så vi måtte bare finne på noe.

Det første bandet                 Det første bandet Gunnar spilte i het Wee. Da var han rundt 14 år. Han husker de spilte i kommunestyresalen, på elevkvelder og over alt der de slapp til. De hadde heller ikke forsterkere.
– Jeg hadde ikke lov tell å spelle på offentlig dans, det hadde faren min gitt beskjed om. OK, elevkvelder og sånne sammenkomster der ungdommen var samla, det var greit, men offentlig dans, nei. Han var kristen vet du, så han hadde ei meining om det der. Så han sa til meg at «hvis du fer på Skansen», som var den plassen man spelte på, «så kommer æ og henta dæ». Det trudde æ ikke noe på, heilt tell han stod i døra. Æ så han, og da fortrakk æ ikke ei mine. Æ bare la i fra meg skiten og gikk med en gang. Så da ga æ opp, og venta  tell æ hadd lov. Faderen var streng på det.

 Den første el-gitaren               – Den første el-gitaren jeg kjøpte for egne penger holdt jeg på å si, den kjøpte jeg av Pelle på Mato. Pelle hadde en Høfner med skai på. Den skulle han selge meg for 300 kr, og de pengan trur jeg aldri han fikk. Jeg har prøvd å spore opp den gitaren, jeg vet ikke hvor den er, men det var en bra Høfner. Det var jo ganske symptomatisk, alle spellte Høfner, ingen hadde råd til å spelle Fender og Gibson, det var jo noe som kom seinere.

Fraværende musikkmiljø                 Etter at han ble gammel nok, spilte Gunnar i bandet Ludo et par-tre år før familien flyttet til Brønnøysund. Her var han innom flere band, blant annet The Cavemen, ei stund. Sammenlignet med Båtsfjord følte han at musikkmiljøet i Brønnøysund var nesten fraværende.
– Men i følge boka Stein Brekk skrev om musikkmiljøet på Sør-Helgeland, var det jo fullt av folk som holdt på med musikk!
Det var bare det at Gunnar ikke hadde snøring på hvem de var og hvor de holdt til. Noen i Velfjord, noen i Bindal og noen i Sømna.
– Så spilte jeg litt sammen med Quadrille, men jeg skjønte fort at disse karene var så gode at jeg ikke klarte å… ja de spilte masse musikk med masse tunge akkordrekker og sånt som jeg ikke hadde anelse om. Så det her, tenkte jeg, det kan jeg ikke være med på. Jo da, sa de, kom bare igjen, det blir fine greier! Nei, jeg måtte bare takke av. Egentlig var kanskje ikke det så lurt, jeg kunne ha lært litt der og.

Vender tilbake                 Etter et par år i Brønnøysund reiste Gunnar tilbake til Båtsfjord, og startet et band som hette Graphic.
– Bandet ble startet sammen med en kompis som bodde på Lillestrøm og som kom flyttende til Båtsfjord fordi mora hans var derfra. Han var tre år eldre enn meg, og kom på en øving og plugga seg inn i en nykjøpt Vox AC 50 forsterker. Og så skrudde han opp volumet, og spelte noe som ligna på noe sånn Hendrix-greier. Det første jeg tenkte var at han ødelegger forsterkeren, og det andre jeg tenkte var: Fytte grisen så tøft. Han hadde hørt  annen musikk enn oss, han hadde hørt om Stax og Tamla Motown. Vi holdt mye på med Shadows og Cliff Richard og Elvis var jo også her. Det han hadde lyst til i spille var bluesrock, soul, den greia der. Og jeg syntes det var dritbra. Jeg var frelst. Så da var vi på jakt etter flere som kunne spille. Til slutt fant vi både bassist og trommis, og det blei band av det da. Vi turnerte mye i Finnmark. Men så var vi noen feigskita, vi torde ikke så mye. Vi var til og med i Brønnøysund, men da feiga  bassisten ut, for han fikk ikke lov å reise av mora. Æ trur det var sånn. Så da hadde vi ikke bassist, vi måtte bytte på å spelle bass. Så æ e kåra tell å være den dårligste bassisten per definisjon, sier Gunnar og ler.
– I Brønnøysund kom det masse øyværinga og trua oss om vi ikke spellte ”Drømmen om Elin”. Vi hadde mye artig. Jeg savner egentlig disse samfunnshusene rundt omkring, sånne små som Mosheim og Skogmo. Det blir jo ikke til at vi lenger spiller der. Men når bare jeg og Åge har vært ute, så har vi vært på mindre plasser. Jeg liker denne nærheten til publikum, at du er så nært som mulig. Med 10 000 mennesker blir det litt annerledes. Litt? Det blir kjempeannerledes!

Torghatten Band, et band med ambisjoner               Da Gunnar bestemte seg for å flytte tilbake til Brønnøysund igjen i 1977, ble Torghatten Band startet. Broren Rolf var ferdig på folkehøyskole og både Arnt Strømsnes og Sigve Skjelsvik gikk på gymnaset.
– I Torghatten Band hadde vi lyst til å spille inn noe av musikken han Arnt Strømsnes hadde laga. Det var jo han som var driveren på låtskriversida. Han hadde skrevet noen låter, så vi gjorde et utvalg. Vi hadde ønsket oss Stein Dag Hauge som produsent, men plateselskapet hadde lovet han bort på noe annet, så det blei Tore Hansen fra Unit Five som produserte plata, og han hadde vel kanskje marginalt mer peiling enn vi hadde. Som produsent altså. Vel, vel! Det blei som det blei. Og jeg skjemmes ikke av å høre på de låtene i dag. Og jeg ble jo tvunget til å synge. Det er jeg som synger på ”Gamle hus” for han Rolf hadde pådratt seg en halsbetennelse eller hva det var for noe, mens vi var i studio. Og jeg er ikke noen sanger av rang, det skal jeg ikke skryte på meg, men jeg måtte bare trø tell.

Ble med Sambandet                          I 1981 kom Gunnar med i bandet til Åge Aleksandersen. Tor Evensen, som hadde spilt i Groovy i Brønnøysund, spilte da i bandet Tors hammer. De hadde blitt ”adoptert” av Åge Aleksandersen. Han skulle ha seg nytt band og kalte det for Sambandet. De gjorde et par plater. Åge syntes det var anstrengende å spille sologitar samtidig som han skulle være sanger. Så fortalte Tor at han kjente en kar i Brønnøysund, kanskje det kunne være noe?
– Så bare ringer de, da var de i Harstad, og lurte på om jeg var interessert i å begynne. De skulle spille på festspillene i Harstad, om jeg kunne komme dit? Nei, sa jeg, det kan jeg ikke, jeg må få tenke meg om. Jeg måtte snakke med Åse først og høre hva hun sa. Vi ble enige om at det gjorde jeg ikke. Og så sa de at de skulle spille på Valle Hovin under Norway Cup, om jeg kunne komme dit? Ja, det kunne jeg gjøre, så jeg og Åse bestemte  oss for å dra til Oslo. Jeg lånte meg en forsterker og spilte sammen med dem på Valle Hovin. Og siden så har jeg vært i Sambandet.
– Og du spilte uten øving med bandet?
– Jeg spilte uten øving, ja. Denne er jo legendarisk: Han Tor kommer til meg på scenen og roper i øret mitt: Hvis du er i tvil om hvor vi er hen i låten, så bare hold A, så kommer vi dit etter hvert. Gunnar flirer.

Sambandet live i Brønnøysund

40 år i Sambandet                   – Så for vi derfra til Valldalen, og da hadde jeg blitt litt varm i trøya. Åge har opptak fra Valldalen som jeg faktisk har fått høre, æ skjemmes ikke av det, æ synes det var fint, æ. En del av det. Men det var jo enkelte plasser du hørte at: Nei, no Gunnar, nå fær du i ein annen vei enn resten av bandet. Men det gikk bra. Vi er da i 1981, så til våren er det 40 år siden jeg begynte å spille sammen med Åge Aleksandersen og Sambandet.
Sambandet var faktisk et band Gunnar hadde blinket seg ut. Hvis han skulle spille i et norsk band, så var Sambandet et band han kunne tenke seg. Han likte låtene. Han likte måten og alt det der. Første plata Gunnar var med på var dobbel-LPen ”Dains med mæ”. – – Jeg husker kritikken, jeg tror det var i VG, under bildet av meg sammen med bandet sto det: ”Åge hadde vært bedre tjent uten den gitaristen!” sier Gunnar med latter.
– Jeg hadde faen ikke vett til å ta meg nær av det en gang. Det var så dårlig gjort å si det, syntes jeg, så jeg bare tok det med en klype salt og bestemte meg for faen heller! Det er en læresetning når du spiller i band at dersom du ikke kan ta en beskjed eller to, eller kritikk, så har du egentlig ikke noe der å gjøre.

 

Musikklivet sammen med Åge                            – Årene med Åge har vært lærerike år på mange måter. Vi hadde for eksempel en periode der vi røykte og drakk mens vi spilte. Men for 25 år siden skjønte vi at sånn kan vi ikke holde på, det går i dass, vi blir ikke noe bedre, det bare stagnerer hele skiten. Så vi bestemte oss for at det gjør vi en forandring på. Så nå er vi veldig strikse. Det er ikke noe romantikk i dette i det hele tatt. Vi legger ned mye arbeid i Sambandet, ting har ikke kommet gratis, vi jobber og jobber og jobber. Vi bruker jo å kalle oss verdens mest punktlige band. Vi er blitt sånn at du kommer ikke ett minutt over tida. Nei, det gjør du ikke, du er der. Og når vi skal øve, da er vi klare på tida. Og går bilen klokka halv to, da går bilen klokka halv to, da sitter alle på plass.
Det musikalske livet til Åge? Åge ser seg om, og så skriver han om det han ser. Han er veldig nært seg sjøl og så er det vettugt det han gjør. Og det liker jeg med Åge. Jeg har hatt frie hender siden starten. Når jeg får en god tekst, da vet jeg at det går an å spille en lyrisk solo, kall det det.

Sambandet i Brønnøysund under Rootsfestivalen

Sliter med fingrene                             Gunnar har fått artrose i fingrene og sliter med det. Heldigvis er Åge og Sambandet et godt kollektiv der alle passer på hverandre og tar de nødvendige hensynene.
– Vi er jo en samling med raringa alle sammen, og da snakker jeg ikke bare om meg selv som kanskje er sjefsraringen, men vi er noen raringa alle sammen. Sånn er et band, at du lærer deg å leve med feilene og manglene og styrkene til alle de andre i bandet som gjør at du blir glade i dem. Av og til føler jeg meg så dårlig at det er som om jeg holder gitaren feil vei – så av og til, åh herregud Gunnar, er du virkelig så god! En annen gang er det sånn: Nei, faen, Gunner nå må du legge opp. Men av og til svinger det, da blir det bra.

Hvor kommer tonene fra?                                – Du hører definitivt med i eliten blant norske gitarister. Du har noen signatursoloer som alle husker, for eksempel den i ”Lys og varme”. Hvor henter du tonene fra?
– Som Paul McCartney en gang sa: Det viktigste er ikke at du husker teksten, men at du forstår teksten. Det er viktig. Og det er sånn at når jeg hører en god tekst og en tekst jeg forstår, så kan melodiene dukke opp i hodet. Åh, selvfølgelig, det er jo en sånn sang! Eller nå er en liksom ferdig å snakke, nå har jeg lyst til å si noe. Og det er vanskelig spille noe fint hvis ikke teksten er god. Jeg er ingen tekniker, jeg øver nesten aldri teknikk eller skalaer, men jeg øver på å spille sammen med andre. Jeg har en liste på rundt 300 låter på Mac’en som skiftes ut sånn innimellom. Så spiller jeg sammen med dem, og innimellom dukker det opp setninger som kler det eller det. Tonene, de bare dukker opp! Men det er avhengig av en fin akkordprogresjon og at teksten er vettug og at de andre spiller fint. Det er sånn at de som sitter i kompet betyr utrolig mye for at det skal bli en bra solo. Og av og til når jeg hører kompet i studio, så hører jeg den melodien. Inni de der overtonene ligger det en melodi som kanskje bare jeg hører, bruker jeg å skryte av. Den lå der på en måte, og den prøver jeg å lure fram.
– På ”Lys og varme” hørte jeg produsenten si ”Yes”, og det sa han midt i soloen. Og da blir det sånn! Jeg skjønte at han var fornøyd, salige Roger Valstad. Han er død nå. Og så sier han det samme når jeg er ferdig. Så sier jeg at jeg spilte litt feil, jeg må få… Nei, sier han, det blir ikke aktuelt. Det opptaket her er så bra at det beholder vi. Heldigvis var han standhaftig på det, jeg fikk ikke gå inn å gjøre et nytt opptak. Jeg måtte heller dra hjem og øve på det jeg spilte feil og at det blir likedan, sånn cirka da. Og så kan jeg ikke tillate meg å bli lei av den soloen, jeg må stadig spille den, det er den publikum vil høre…

Åge Alekseandersen og Gunnar Pedersen

Åge og Gunnar som duo                                     – Du og Åge er tydeligvis gode kompiser og reiser rundt som en duo på siden av Sambandet. Hvordan startet dette samarbeidet?
– Vi er omtrent like gamle. Vi kjenner hverandre godt. Jeg kjenner lytene til Aleksandersen mye bedre enn han tror at jeg kjenner dem. Og det samme er vel motsatt, bare at mine er mer opp i dagen enn hans. Nå er det jo jeg som spiller soloen på ”Lys og varme” og han spiller jo ikke en konsert uten at han må spille den. Det er sikkert mange andre som har prøvd, men det blir jo ikke det samme som når jeg gjør den. Så hvis det høres ut som skryt, ja, da skryter jeg.
– Det er jo flere sånne låter. ”Barna tro” spiller vi også på konsertene. Jeg er veldig glad i salmer og sånne ting. Når vi spiller ”O store Gud”, da synger folk. Vi bruker å si at de kan nynne med, men så hører du at de tar tak, så det viser at de kan teksten. Konsertene med bare meg og Åge har blitt noe annet enn bare en konsert. Vi gjør hva vi kan for å spille så lavt som mulig, så det er noe med den stemningen sangene har og jeg framkaller. Jeg tror det – eller jeg liker å tro det.

Religiøst miljø                                 De religiøse sangene Gunnar spiller har sammenheng med at han har vokst opp i et religiøst miljø. Han forteller at han også hadde ei lærerinne, fru Anna Martinsen, som alltid startet skoledagen med en salme sammen med elevene. Favorittsalmen hennes var ”Gjør døren høy, gjør porten vid”.
– Så måtte vi også synge før vi gikk hjem. Det kunne være en annen salme, og da spilte hun trøorgel til oss. Man blir jo glad i disse sangene. Vi sang dem ofte, og tenkte, Herregud, skal vi synge nå igjen! Ah, så kjedelig. Slik tenkte vi da. Men det er rart med det, salmene siger inn. Og så gikk jeg på søndagsskolen. Det brukte å være religiøse møter hjemme hos oss. De hadde med seg trekkspill og bass og gitarer, og så sang de til langt på natt. Det var kristne sanger og du får dem jo under huden. Jeg hadde en oppgave i livet i disse musikalske sammenhengene, og det var å stemme citheret.
Gunnar tar fram et gammelt cither og slår an noe toner.
– Det her er det citheret som faren min hadde meg til å stemme, som han alltid spilte på med en fyrstikk. Jeg sa til han gang på gang: Det finnes jo plekter! Nei, det ble ikke samme lyden! Han skulle bruke fyrstikker!
Gunnar spiller litt mer på citheret.
– For å gjøre ære på min far, så stemmer jeg dette med jevne mellomrom for det kan jo hende at han er her i uthuset og spiller om natta uten at jeg vet det, sier Gunnar med en lur latter.
– Du hører det er litt lenge siden det ble stemt. Så dette er min oppgave, også når jeg og Åge er ute. Da stemmer jeg citheret til Åge når han skal spille på ”O store Gud”, mens jeg spiller mandolin. Sangen er stor nok i seg sjøl, og det merker vi når folk begynner å synge med. Merkelige greier det der altså. Når publikum begynner å stemme i når du kommer til refrenget, da fryser jeg nesten på ryggen. Jeg synes det er svært. My større enn citheret, mye større enn Åge og meg.

Utviklingen som musiker                                     Gunnar forteller at hans bakgrunn er helt avgjørende for hans utvikling som musiker. Det å vokse opp og bli utsatt for band som Beatles, Rolling Stones, Kinks. Når han i voksen alder leser om de store stjernene, så har de veldig ofte en bakgrunn som ligner på hans. Kirka var mye mer sentral enn man tror.
– Og The Shadows! Jeg husker jeg leste i ”Det Nye” at hun dama som jobbet for Cliff Richard, hun skulle slutte for det var kommet et nytt band, og det var The Beatles. Hun skulle begynne å jobbe for dem. Da tenkte jeg at ho der kan ikke være helt riktig rett, ho må jo være heilt toillat. Jeg likte jo The Beatles, men jeg tenkte at Cliff og Shadows, det er jo ingenting som er større enn det. Det er ikke så lenge siden hun var på norsk TV hun dama der, og hun hadde peiling. Hun visste nok mer enn meg om hva hun holdt på med.

Spiller med andre artister                                    Gunnar Pedersen har også medvirket på plater og konserter med andre artister, sist med Terje Nilsen. Hvordan har så slike samarbeidsprosjekter kommet i gang?
– Nå er det sånn at Steinar (Krogstad, trommis i Sambandet) hadde spilt på de tre forrige platene til Terje Nilsen. Han sa til Terje Nilsen at kommer du på noen låter og trenger en produsent og en til å ta vare på deg, så ringer du meg. Plutselig kommer det en telefon: Nå har jeg begynt å skrive låter og det ene med det andre.
– Og så fikk han i oppgave å samle folk til denne plata. Så er det sånn at jeg er ikke noen tekstsnekker, og ikke kan jeg noter. Jeg må ha det inn med teskje, for å si det sånn. Men han Steinar kjenner jo meg og vet hva jeg kan gjøre når jeg vil. Så han foreslo meg da. Steinar kjenner alle og han kunne ha foreslått hvem som helst, og de hadde stilt opp. Terje Nilsen er Terje Nilsen.
– Jeg satte meg ned og lagde noen introer for å gjøre låtene mer interessante. Saken er at av 10-12 låter så tror jeg at jeg laget introen til seks-sju av låtene, og alle ble godkjent. Det var det Steinar var ute etter: hør på teksten så dukker det kanskje opp en melodilinje de kunne bruke. Til og med Terje var fornøyd med det jeg hadde gjort, og jeg må si at det er jeg stolt av. Han er en av mine norske skribenthelter. Han er dritgod å skrive, han sier ting veldig enkelt og så treffer han veldig ofte spikeren på hodet.
– Alle soloene jeg har spilt på plata, har jeg spilt på den der, sier Gunnar og peker på en liten fem watts kinesisk rørforsterker.
– Men det må være et 6L6-rør i den! Så det er ikke alltid at det er størrelsen det kommer an på!

Å spille på hjemmebane                          Åge og Sambandet har gjestet Rootsfestivalen flere ganger. Hvordan er det så å spille for hjemmepublikum?
– Det synes jeg er kjempeartig. Jeg synes det er stor stas å spille i Brønnøysund rett og slett for at jeg har en god følelse på det publikummet vi har her, og folk liker det vi gjør. De liker Sambandet. De liker at jeg er med i Sambandet. Jeg er brønnøyværing sjøl om jeg er født en annen plass.

Gunnar Pedersen har mange fans. Her er fra Rootsfestivalen i Brønnøysund.

 

Stor fanskare                                        – Du har en stor fanskare?
– Ja, det virker sånn, og det fins da verre ting enn det! Fanskaren dukker opp på konserter på Trysil og andre steder rundt omkring. Det er klart at det er artig. Det er jo Åge, Åge Åge! Ja, men så er det jo den der plakaten, der står navnet mitt også. Man er jo sånn skrudd i hop at sånt er bare artig.

Mange forbilder, elsker engelske band         – Herregud, jeg er Beatles-frelst på min hals. Jeg tar meg i å nynne ”She loves you, yeah, yeah, yeah!” Bare påfunnet, bare å si det. Og jeg har vært Beatlesfan siden dag en holdt jeg på å si. Og så hører du Sean Connery gjøre en versjon av ” In my life” – there are places I remember…. Jeg har ikke så mye hår på meg, men da står alt av hår. Det er så vanvittig bra. En kjempefin sang med The Beatles, men så gjør han den på sin måte, han resiterer teksten med musikken i bakgrunnen. Beatles er for meg lokomotivet, alt annet er bare vogner! Unnskyld at jeg sier det.
Gunnar husker han hadde platespilleren under senga, en sånn en med lokk på, og så stakk han lokket under hodeputa og spilte på det laveste så ingen andre skulle høre det. Og så lå han med øret oppå og hørte gjennom puta. ”Revolver”. Gang etter gang, etter gang, etter gang.
– Jeg husker jeg var så flau da jeg skulle på butikken og kjøpe plata for jeg kalte den for ”Pistol”! Jeg huska ikke tittelen, men visste at det var et våpen. Men Beatles, Rolling Stones, for all del, Swingin’ Blue Jeans, de var fantastiske. Engelske band! Amerika…. Der hadde du Elvis og alle de store stjernene, men bandene, det er Europa. Og alle bandene som har blitt noe i USA, hvem er de? Jo det er Yes, Beatles og Stones, og Eric Clapton med Bluesbreakers. Jeg er forresten veldig glad i Eric Clapton, han synes jeg er en fantastisk gitarist. Han er mye bedre enn jeg trodde da jeg vokste opp. Peter Green er vel kanskje min favoritt i den sjangeren der. Og det kan du kanskje høre når jeg spiller at jeg er influert av han. Clapton var et råskinn, men Peter Green var litt annerledes. I rocksammenheng var det tidlig Fleetwood Mac med Jeremy Spencer for meg, det syntes jeg var bare enestående.

Når blir gitaren lagt på hylla?                          I begynnelsen av mai fylte Gunnar Pedersen 70 år. Hvor lenge har han tenkt å holde på?
– Det der snakket vi om Åge og jeg da jeg sist var i Trondheim. Neste år? Det er jo så lenge helsa holder og vi synes det er artig. For meg er det helsa, og hvis den holder og fingrene holder, og alt det der. Å få lov til å spille kjennes nesten som ungdomskilden. For en gave det er å få spille sammen med folk jeg setter pris på, spille musikk jeg liker, høre på musikk jeg liker. Jeg har et eget øvingsrom. Jeg kan sitte her og kose meg med musikk jeg liker og i tillegg få betalt for det. Akkurat nå i koronakrisen blir det dårlig, men sånn er det for alle. Hvorfor skal man slutte når man har det artig? BB King, hvor gammel var han? Han spelte vel for faen etter at han var dau!

Snekkerfaget                            – Du har et yrke til. Du er snekker. Fusker du fortsatt i faget?
– Ja. Hvis jeg skulle ha valgt igjen, et yrke hvor jeg ikke skulle bli musiker eller noe sånt, så ville jeg vært snekker. Jeg ville ikke ha bygd bolighus og sånt. Men tømmer! Jeg var og snakket med snekkerne som flyttet Vikstrand-huset i Brønnøysund for noen år siden. Da tenkte jeg, det her med tømmer, jeg ville ha lært meg tømmerfaget på ordentlig. Bygge tømmerhus, lemme det sunt, bygge det opp en annen plass. Det varer jo evig. Ikke sant?
– Men det der med snekkeryrket, kraftige arbeidshender og det å spille på en tynn gitarhals?
– Det tror jeg er bra for meg. Jeg kjenner at hvis jeg spiller for mye, så størkner jeg på en måte, akkurat som om jeg koagulerer. Når jeg er ute og snekrer så dukker det opp de mest fantastiske melodilinjene i hodet. De er borte etter fem minutter, men jeg tror at det å jobbe fysisk med noe du synes er OK, kan være en like stor musikalsk inspirasjon som noe annet. Men så er jeg jo ganske naiv!

Et liv med  musikken               – Når du tenker tilbake, er du glad for at du satset på musikken som levebrød?
– Det ble bare naturlig å satse på musikken for i mange år var jeg nødt til å ha noe annet å gjøre. Noe som brakte inn penger. Jeg var på en Nord-Norges-turné i en måned til ei hyre som var 800 kroner for hver jobb, og da måtte jeg betale hotellrommet selv. Det sier seg selv at hadde ikke Åse jobbet, så hadde det ikke gått. Men så snudde ting, vi begynte å tjene penger og de siste 15 årene har jeg hatt en god inntekt av å spille med Åge og Sambandet. Og jeg angrer ikke et sekund på det. I løpet av 40 år så har det vært en del oppturer og en del nedturer. Jeg var med på ”Levva livet”-plata. Det var en opptur. Men som jeg sa til Åge: Du kunne reist rundt med kassegitaren din alene på tur da. Åge kunne blitt mangemillionær på bare det. I stedet dro vi rundt med hele bandet. Så han brukte opp alle pengene på å dra rundt med et svært band. Men musikere er musikere. Det er kanskje musikken som teller mest, ikke pengene!

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen

Gunnar Pedersen deler sine første år som musiker og hvordan han ble med i Sambandet.