Har spilt på alle Rootsfestivalene

Rune Brennvik har stått på scenen hvert år siden Rootsfestivalen så dagens lys i 2001. De første tre årene var han både med i festivalbandet og musikalsk ansvarlig for å fylle mange timer med musikk til publikum.

– Ragnvald Paulsen startet jo Rootsen med en festivalidé. Han kjørte ganske bra på allerede første året, sjøl om vi visste at det ikke var mye penger å hente de første årene, sier Rune Brennvik.

Starten for Rootsfestivalen

En festival må ha noen timer med underholdning i løpet av dagene den pågår. Og da ble Brennvik-brødrene hyrt inn som husband.
– Jeg var musikalsk ansvarlig, og vi kunne invitere andre musikere med som gjester. Og jeg tror ikke jeg tar for sterkt i om jeg sier vi spilte mellom seks og ni timer dagen. Om ettermiddagen kunne vi være på gamle Cornetten og underholde der. Og dit kom jo alle de bandene som var på besøk og ofte spilte de sammen med oss eller vi bare jammet. Jeg husker spesielt godt et irsk band som heter Raggle Taggle Gypsies som var her flere år. Vi hadde også et svensk band som spilte irsk som hette Maggie Maguire, de var med på Roots nummer 2. De hadde den samme humoren som oss og vi fant ut at hvis vi skulle spille i lag, skulle vi spille låter ingen av oss kunne, men som vi visste i hodet sånn noenlunde hvordan de gikk. Og så skulle vi spille med irske toner. Jeg husker vi spilte ”Holy Diver” av Dio og ”Eye of the Tiger” av Survivor og sånne låter, med et irsk snitt over seg. Jeg tror det var like artig for oss som for publikum. Det var slik det startet i det små. Det ble noen timer, mimrer Rune Brennvik.

Berget festivalen

Da Ragnvald Paulsen måtte kaste inn håndkleet etter festivalen i 2003, var det mange musikkinteresserte som hadde lyst til å føre festivalen videre, og Kulturcompagniet ble stiftet.
– Jeg tror de rette folkene treftes og dannet Kulturcompagniet da. Økonomifolk var på plass, det var mange med god erfaring fra band og musikkutstyr. Det var vel det som berget hele festivalen. Så når vi ser på hvor stort det har blitt, så har det vært en voldsom reise fra Brennvikingarna var ett av trekkplastrene, til nå i år med for eksempel  Europe på scenen.

Oppvekst på Helgeland

Rune Brennvik er født og oppvokst i Sømna, på Sa’an på lokal dialekt, eller Sandvåg. Oppvokst på et småbruk med noen få dyr. Faren jobbet på butikk og mora tok hjelpepleierutdanning da Rune var liten. Så i oppveksten var det å gjøre fjøs, fotball og etter hvert litt musikk.

Gitar var ikke førstevalget for Rune. Det var tangenter som var tingen for han, gitaren kom seinere. Han begynte å spille orgel i fire-fem årsalderen.

– Det var litt tilfeldig at jeg begynte å spille gitar. Det var egentlig min yngre bror Tommy som ønsket seg gitar i julegave, og så fikk jeg likedan som han. Da var jeg litt snurt, syntes ikke det var sånn særlig. Men så begynte vi å spille. Vi var så små at vi la gitarene flatt i fanget og spilte med tomlene opp. Vi greide ikke å ta akkorder og vi greide ikke å ta rundt halsen på en nylonstrengsgitar. Da var jeg vel i åtte-ti-årsalderen.

Startet band

– Når skjønte du at musikken var en del av framtida di?
– Det tror jeg ikke var før jeg kom til Brønnøysund for å gå videregående. Der traff jeg Olav Nygård, Bertil Bertelsen og Torkel Buarøy og startet bandet ”By The Way” og var ute og spilte mer fast. Før det hadde jeg spilt i band i Sømna, men det var jo mer på ungdomsskolediskotek, mer for cola og pizza. Etter ”By The Way” har det vært sinnsykt mye spilling. Jeg har tatt vare på kalenderne fra opp gjennom årene. Jeg satt og regnet på det en gang – og jeg har spilt det som tilsvarer hver dag i ni år! Det er veldig mye.

– Uten å gå lei?
– Jeg merket ikke noe før Coronaen kom at det var jækla godt å ha litt fri.

Rock og mer rock

Musikken som gjaldt i Runes ungdom var rock’n’roll. De var på ferie i Tomrefjorden der faren vokste opp. En yngre bror av faren hadde en kassettsamlig og Rune husker at de fikk alle kassettene hans. Det var ”Hello” og ”Piledriver” med Status Quo, Slade ”Alive” fra 1972, en Gentle Giant-kassett og Deep Purple ”24 Carat Gold” og litt forskjellig i tillegg. Da ble han Status Quo og Slade-fan i første omgang.
– Men så kom Motörhead! Jeg husker jeg og lillebror Tommy satt og diskuterte hva som var tøffest av Motörhead og AC/DC. Jeg mente jo at Motörhead var tøffest, men i voksen alder måtte jeg innrømme at AC/DC varte lenger, sier Rune.

God kjemi

– Du spiller blant annet sammen med dine brødre, Tommy og Tor Even. Går et slikt samarbeid mellom brødre godt?
– Vi begynte å spille sammen helt tilfeldig. Mamma var gift med en mann på Kolvereid og han skulle feire stordag, og vi var invitert hele sulamitten. Så ble vi enige om at vi skulle overraske litt. og det var vel første gangen vi tre spilte i lag. Etter det har det blitt veldig mye. Det er noe med brødrekjemi.

Skulle ikke opptre under Rootsen 2023

I år er det første året Rune Brennvik i utgangspunktet ikke skulle spille på Rootsfestivalen. Han skulle på ferie sammen med kjæresten sørpå. Men ting endrer seg og nå er det klart at han likevel blir her, for hun kommer til festivalen. Da tenkte Rune at han måtte melde seg til tjeneste. Men alle teltartistene var satt, og det endte med at han for sjette året på rad tok jobben med å spille for de eldre på sykehjemmet i regi av Rootsfestivalen.
– Jeg har fått med meg Vidar Tilrem på fiolin og Rune Pettersen fra Bodø på trekkspill og keyboards. Vi har spilt sammen der en gang før. Og det er jo et fantastisk publikum. Så da får jeg være med i år også!
– Blir det rart å kun være tilskuer?
– Det har jeg egentlig gledet meg til lenge.  Å ha muligheten en gang å bare gå rundt og sulle og kose meg, og ikke være skjerpet til klokka fire for da skal jeg spille. Jeg har trålet teltprogrammet for jeg synes det er et så fint tilbud, og der finner vi noen unge lovende band fra Brønnøysund, i hvert fall tre: Nordavind, Purget og Even Flow. Det er alltid artig fordi jeg mener disse bandene er så mye bedre enn vi var da vi var på den alderen. Så det er noen som har lært dem vel.

Ei festivaluke med overraskelser

Rootsfestivalen betydd for Rune Brennvik. Han sier at festivalen er 50 prosent av  årsaken til at han har fortsatt å bo her. Å bo i Brønnøysund når du er litt livat og sosial, det er ikke enkelt, mener han. I hvert fall i vinterhalvåret.
– Da er det stille og lite som skjer og lite spilling. Det å ha ei nydelig sosial uke å se fram til om sommeren med så bra musikk som vi har hatt i så mange år, og med overraskelser hvert år. Shit!
Det betyr mye for han og han tror festivalen betyr det meste for de som bor her, i alle fall for de som har levd ei stund.

Artistene imponerer

– Det er og en ting som har slått meg, for jeg har jo fått lov til å trø i bakgatene i og med at jeg har vært med og spilt på Rootsen i mange år. Og jeg har truffet noen artister som jeg aldri skulle ha trodd satte sine føtter i Brønnøysund. Som i fjor da vi spilte med Bautastein. Det begynte å bli dårligere og dårligere vær, og da vi gikk av, så var det jo nesten orkan i kastene. Og regn. Og da skulle Saga på. Vi hadde pratet med dem før vi gikk på. Og jeg husker jeg sa til vokalisten: ”It’s a storm coming now, break a leg! Og han sa: Ah, this is nothing, we are not Americans, we are from Canada”. Det var svaret. Kjempehyggelige folk, og så tenker jeg den konserten de leverte i bitende kulde og vått vær. I tillegg fikk de publikum med så det holdt. Jeg stod og så på under en paraply og en poncho bortved lydteltet, og jeg blir bare målløst imponert. Jeg husker også da Roger Hodgson var her. Jeg pratet litt med han og han sa at det var spesielt å komme til sånne små plassene for de ble så fint behandlet. Vi er jo bare jordnære enkle mennesker vi også, sa han.

Bautastein

– Du har de siste årene hatt suksess sammen med bandet Bautastein der du er en sentral person  både som gitarist og låtskriver?
– Ja, jeg spiller kompgitar der, jeg har en lillebror som er mye mer teknisk anlagt – og det var jo tross alt han som ønsket seg gitar, så det skulle bare mangle. Kompgitar er ganske kjipt og kjedelig i lengden, men jeg har jo ansvar for koring og så skriver jeg all musikken. Mulig jeg er litt frekk med de andre, men jeg liker å kalle meg for kapellmester.
– Hvordan kom Bautastein til?
– Det er en litt artig historie. Vi hadde egentlig ikke noen plan på de der greiene. Men jeg hadde noen låtskisser og så hadde jeg møtt Lin-Sofie Andersen. Hun hadde drevet med musikk i Italia og i utlandet for øvrig og hun hadde litt lyst til å begynne på igjen. Så satt vi og pratet litt og så spilte jeg noen gamle låtskisser jeg satt på, og så ble hun litt giret. Så begynte vi å tralle litt min bror Tor Even, Rolf Leander Pedersen og Lin, og så hadde jeg en låtskisse som Lin ble så glad i. Jeg skrev på engelsk først, men jeg var ikke så komfortabel med det. Så vi ble enige om at vi skulle skrive på norsk og dialekt.

– Så har Lin en vakker Vevelstad-dialekt som er mer nordnorsk enn den vi har. Og så ble ”Pust inn, pust ut” til. Vi dro til studioet til Trond Viggo Solås, og han gjorde en fantastisk fin jobb med låten, fikk pulsen ned på låten akkurat sånn den skulle være. Vi den ut i 2015 og sendte den til listing i NRK. Vi hadde jo ikke noe plan B på det her, hadde bare lyst til gi ut en låt. Så hadde vi laget et bandnavn da, men det var jo ikke noe band som var oppe og gikk egentlig. Så ble vi A-listet med en gang, og låten lå lenge. Og så begynte det å komme inn interesse fra festivaler og konsertlokaler som hadde lyst til å ha oss. Vi hadde en ferdig låt, og det var ikke noe å reise rundt med det, det ble i hvert fall en veldig kort konsert. Så da ble vi enige om at vi måtte gjøre noe. Men vi har ikke vært kjapp altså. Jeg har vært kjapp (håper du skriver det), for jeg la ut sytti-åtti, kanskje nitti ferdige låtskisser i 2015. Og de skissene vi ikke har brukt til nå er kanskje de beste vi har. Det er bare det at det tar litt tid å skrive tekstene. Vi spyr ikke ut tekster akkurat, medgir Rune.

Bautastein har gitt ut albumet ”Åndedrag” og jobber med en oppfølger. I tillegg er det tanker om soloprosjekter og andre ting på siden av i form av egen musikk.

Flytter

Nå har Rune tatt et avgjørende valg for framtida. Han har valgt å flytte til Ski, til kjæresten og hennes tre barn. Men først skal de på ferie sammen. Så bærer det et lite år til Grand Canaria da hun har hus der nede. Etter det bærer det til Ski.
– Det er jo en fantastisk historie, dette kvinnemennesket møtte jeg for 30 år siden, helt tilfeldig. Vi ble perlevenner eller ”soulmates”, som det heter,  og har vært det i alle år. Vi sendte hverandre meldinger noen ganger i året. Når jeg går tilbake og ser på meldingene er de så hjertelig varme og gode fine ting. Så ble hun skilt for noen år siden og jeg ble alene for noen år siden og så begynte vi å ta kontakt. Så fant vi ut at vi var sinnsykt glade i hverandre. Det er bare teit av oss om vi ikke vil ha alderdommen i lag. Det kunne ikke ha skjedd noe finere i livet mitt enn akkurat det.

Gir seg ikke med musikken

Men flyttingen betyr ikke at musikken legges på hylla. Rune skal fortsette å skrive låter for Bautastein og fortsette og spille sammen med dem, men han har ikke lyst til å dra rundt å spille når de ikke har mer kjøtt på beina. Han mener de må ha et knippe låter til, og det må være type låter som drar dem opp i energinivå, og få flere gode låter inn på live-settet først.
– Jeg vil til slutt ønske Rootsfestivalen lykke til igjen i år også. Det er jo den festivalen jeg er mest stolt av i hele verden, og det er jo en grunn til at jeg har vært med i alle år. Jeg er gode venner med mange av dem som er med og arrangerer og vi blir behandlet godt.  Det har alltid vært ryddig, og så er det summa summarum den uka der alle i hele Brønnøysund, inkludert turistene på besøk, går rundt og smiler og gliser. Og teltet er helt gull. Jeg håper at festivalen i år får godt vær og at det blir en suksess igjen for jeg har ståltro på fortsettelsen, avslutter Rune Brennvik.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no