Det er som oftest lørdag formiddag vi besøker kafeen med utsiktsveranda over gjestehavna i Brønnøysund, for da sitter kaffegjestene tett og prater blidt, men vi har sett at det finnes et par middagsretter på menyen, og tar turen innom.
– Hva har du lyst på; biffsnadder eller panert sei, spør fotografen Lars Reidar Persson.
– Jeg vet ikke, velg du, sier jeg.
– Jeg vet ikke jeg heller, du kan velge, sier fotografen, som etterpå erklærer at han godt kan ta biffsnadder.
– For jeg vet jo at du er mest glad i fisk, sier han.
Like før har han kommentert det vi vet gjelder for de fleste kafeteriaer rundt om kring. Der jobber det både erfarne og nye medarbeidere som til tider skal håndtere alt fra en kaffe frappe til nettopp å servere en middag.
– Det er kanskje ikke så mange kokker på denne typen kafe, og man er nok avhengig av en del halvfabrikata på slike steder, sier fotografen, og finner seg en plass ved et ledig bord.
Det er bra med folk innom, men det er ikke så mange som kjøper middag akkurat når vi er innom.
Det tar noen minutter før maten er på bordet, og den panerte seien er servert med salat, en dressing og friterte poteter.
– Den kunne ha vært litt mer gylden den panerte seien der, mener fotografen, og skynder seg å ta noen bilder i det som er fint lys; Takvinduene bekrefter at det er blå himmel en stakket god stund på Helgeland.
Jeg konsentrerer meg på nytt om matretten, og finner ut av salaten i stor grad består av kinakål.
– Det er vel strengt tatt ikke en salat. Kinakål gjør seg best varmebehandlet, erklærer fotografen.
Han har rukket å smake på biffsnadderet.
– Det er fersk stekt sopp her, sier han, og konsentrerer seg om biffbitene.
– Ok, det er tyggemotstand i kjøttet, det er sikkert, men salaten var helt fin. Friske grønnsaker, lett stekt paprika som er med og løfter smaken. Og frittene var helt fine de, sier fotografen.
Den panerte seien viser seg å smake bra. Men kinakål er rett og slett ikke min favoritt.
– Friske gode tomater er godt, og potetfrittene med dressingen var sprø og fine, sier jeg og deler opp seien til gode spisebiter.
– Det ville være urettferdig å vurdere spisestedene med samme forutsetninger. Pris og type sted avgjør, mener fotografen, og får nikk fra meg.
Noe som i alle fall var enkelt å vurdere denne dagen var servicen.
– Maken til blide og positive bak disken skal vi lette lenge etter. Det ryddes raskt og det går fort å få maten, sier jeg, og vi begir oss inn på en samtale om hva vi ønsker oss i ferskvaredisken på Mega i etasjen under. Konklusjonen er større utvalg i fisk og skjell.
– Jeg har et lite ønske til kafeen her også. De kunne ha hatt en rett med fersk fisk her. Kanskje en suppe, drømmer jeg.
Tekst og foto: Hege Sæthre Lind/Lars Reidar Persson – Coldfeet Media