Tåka ruller under Ravnfloget på Sundsvoll i Vega. Vi kikker mot området vi vet Vegatrappa med sine 2000 trinn slynger seg opp mot toppen.
– Vi snur og drar hit en soldag, sier jeg.
– Vi skal opp, sier tiåringen.

Prøvende går vi bortover stein og myrterreng som i stor grad er belagt med tykk plank, mellom buskas, over pytter, mellom stein, og plutselig står vi foran noe helt uventet.
– Mamma, noen har laget en svær maur og en plass til å hvile her, sier tiåringen.
– I all verden, sier jeg og beundrer et kunststykke som jeg tolker å bekrefte hva du kan treffe på hvis du legger deg på bakken her.
– Kom igjen mamma, vi skal videre. Vi skal opp, sier tiåringen.

Noen knauser forseres og vi møter blide turister som på engelsk bekrefter at de har hatt en fin tur. En familie med stor og liten hund er også svært fornøyde med turen. Mor og datter kommer ned trappene, blide og glade, og et drøyt minutt etter kommer far, som snøfter lett når vi spør om turen var fin.
– Turen opp var en drøm, men knærne mine på tur ned, oioioi, sier han, men smiler like etterpå.

Vi starter klatreturen og beveger oss opp trinn for trinn. Tåka letner opp og gir solgløtt, den tykner igjen, og vi får nytt solgløtt. Trinn for trinn for trinn for trinn beveger vi oss oppover. Vi møter flere, vi blir forbiløpt av andre og vi går videre trinn for trinn for trinn.
– Æsj, tåke, sier tiåringen, som gjerne vil se utover havet der jeg har fortalt at vakre Søla ligger.
– Jeg kan ikke se noe fjell der, sier hun, og går steg for steg videre.

Vi leser høyt navnet til mange av de som har bidratt til å få realisert trappa. Jeg forklarer at alle de som har navneskilt her har gitt inn penger for å hjelpe Vega idrettslag med å betale bedriften Tresteg fra Steinkjer for å sette opp trappa. Vi kikker spent etter midtinorge.no sitt skilt, for det var sikkert at vi ville være med på noe som kan gi spenning og turopplevelse på et sted som turistene beskriver som smellvakkert. Et sted vi lokale må innrømme ser riktig så bra ut. Sånn fra bakken, for vi har aldri vært oppe på Ravnfloget som ligger 349 meter over bakken før. En snill topp i forhold til andre helgelandstinder, men her vi går steg for steg for steg kjennes det ut som vi aldri skal nå toppen.

– Mamma, se et stort insekt. Oppe på fjellet der!
– I all verden!
Er det flere kunstverk i løypa, sier jeg og håper inderlig at dette ikke er et utslag av lokal humor. Et kraftig hint om at vi nå kommer inn i myggens rike.
Jo, det gjør vi. Snart løfter vi både beina og armene for å vifte bort bitende småbeist. Og ennå rager trappene foran oss.

En mann fotograferer kjæresten sin på et lite repos. Hun ler. Vi snur oss og ser naturen fotografen får omgitt kjæresten med på bildeminnet som nå skapes. Tåka ligger tett mot Søla, men toppen stikker frem som en ruglete steinhatt.
– Å så fint. Ta bilde av meg også mamma, sier tiåringen, som må kaste den tykke jakka og jeg er glad for muligheten til å hvile litt, med lett skjelvende føtter og hender.
– Tror du det er langt igjen, spør hun, og vi runder det som viser seg å være siste sving. Nå er det bare en lang trapp, rett frem, opp, opp, opp, opp.

Hjertet dunker, pusten går, føttene løfter seg trinn for trinn. Og der ser vi toppen, folk og en solid fjærfigur i metall som viser at vi er på Ravnfloget.


– Mamma, vi er oppe. Se så fint, sier tiåringen, og vi unner oss et øyeblikk med stillhet før vi bobler over av glede. Vi klarte det!
Tiåringen skriver seg inn i turboka som ligger godt synlig under en stein og vi ser fotografen ta nye bilder av kjæresten.

Turen ned går raskt, men konsentrert, for vi går i ei trapp. Vi oppdager flere kunstuttrykk, vi hilser på noen som lager mat på en grillplass, vi oppdager flere steder det er mulig å stoppe for en rast og vi ser at det også i fjæra er skapt kunst som skal gi glede og undring.
– Mamma, dette må vi ta flere med på. Jeg vil opp igjen, sier tiåringen. Jeg nikker.

Et par dager etterpå ringer vi lederen i IL Vega, John Helge Brevik. Vi takker for opplevelsen og lurer på hvor mange som har «kjøpt trinn» og bidratt til å skape trappa.
– Det har gått ganske heftig for seg, så vi har rundt 500 trinn igjen å selge! Hva slags respons vi har fått? Bare gode tilbakemeldinger! Folk, tilreisende sier dette er god helse, god trim og en utrolig opplevelse.
Hvordan det var å bli ferdig med trappene? En veldig grei følelse. Det er ganske mye arbeid.

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre