Nå er bildene tatt ned og skolehuset på Ylvingen ryddet. Den første utstillingen på skolehuset er over og ble avsluttet med en konsert med Lin-Sofie Andersen og Rune Brennvik. Godt besøk og mange gode tilbakemeldinger varmer hjertet til kunstner og eier av skolehuset, Camilla Orvik.

Det er tre somre siden Camilla Orvik kjøpte det gamle skolehuset på Ylvingen til atelier. Senere har hun også flyttet til Ylvingen og bosatt seg i huset. Hun føler at det er dette huset som er hjemmet. Når hun drar bort føler hun at det alltid er godt å komme hjem igjen. Huset har gjennomgått stor forandringer og det meste av huset er tatt i bruk for å få plass til utstillingen, både verkstedet, lærerdoen, dusjen, garderoben og gangen i kjelleren.
– Utstillingen kom i gang da at jeg tenkte det kanskje var på tide å vise fram noe av det jeg holder på med til lokalbefolkninga på Ylvingen og Vega. Jeg hadde noen bilder fra en utstilling jeg hadde på Nordkappmuseet i Honningsvåg i fjor, og de har kun vært vist der. Så da tenkte jeg at jeg kunne vise fram noe fra den utstillingen og kombinere det med nye bilder. I tillegg spurte jeg Hedda Bremseth, som jeg hadde utstilling sammen med på Nordkapp, om å vise filmen sin. Den ville passe perfekt her på Ylvingen. I tillegg fikk jeg Janne Skaathun, en god venninne av meg fra kunstskolen i Bergen, til å vise noen av sine nonfigurative bilder. Vi er egentlig to som utfyller hverandre. Hun roer ned der jeg har det kaotisk, og omvendt, forteller Camilla.

Selv om Camilla ofte gjemmer seg på kjøkkenet var hun ute og pratet med noen av gjestene på utstillingen.

Før utstillingen har det vært hektisk arbeid med å pusse opp lokalene nede i kjelleren og rydde verkstedet, som har vært kafé under utstillingen. Der ble det servert varmmat, kaffe og kaker og sågar et glass vin for de som ønsket det.
Himmelblå-effekten henger fortsatt over Ylvingen og mange har tatt turen til utstillingen til tross for regnværsdager.
– Jeg er veldig fornøyd med besøket. Det er veldig hyggelig med lokalt publikum som er kjente av meg i tillegg. Det føles som en støtte at de som er her fra distriktet, kommer. Så det er spesielt artig med mange ukjente fjes, særlig hvis de ikke bare kommer for kaffe og kjøttsuppe, men at de faktisk har interesse av utstillingen også. Mange går ned i kjelleren og bruker lang tid. Det henger jo bilder overalt, på jentedoen og dusjene, i garderoben og i korridoren. Og så har det vært innom noen som har gått på skole her, som har minner fra kjelleren fra de var små. De husket at det var litt skummelt å gå på do, men nå har de lyst til å gå dit, så det er jo bra, sier Camilla med latter.

Flere har også vært på ungdomshuset for å se filmen til Hedda Bremset. Filmen handler om problemene som oppstår når ei jente, som bor ute i periferien, skal sjekke mannfolk på Tinder. Sett med humoristiske øyne.
Flere av bildene på utstillingen er solgt. Det er Camilla glad for, det betyr veldig mye for henne at folk vil investere i kunst. Hun skjønner at Ylvingen er litt utenfor allfarvei og at folk som er på sykkeltur ikke kan ta et maleri på ryggen. Men det er noen som har kjøpt bilder som ikke er herfra, så disse bildene får nye hjem både i Bodø, i Oslo, i Trondheim og i Orkdalen. Det hun har fått høre av reaksjoner, har vært bra. Og som hun jeg sier: Publikum er høflige. Hun regner med at de ville ha sagt i fra hvis suppa ikke var god!

Janne Skaathun bidro med noen av sine nonfigurative bilder på utstillingen.

Bildene til Janne Skaathun og Camilla Orvik har ganske forskjellig stil. Jannes bilder er nonfigurative og neddempede fargemessig, mens Camillas bilder er mer figurative og med kraftige farger.
– Alle har forskjellig stil, vi er jo forskjellige. Det gjelder om du lager musikk eller skriver dikt. Alle kan jo ikke lage de samme tingene. Min bakgrunn henger sammen med at jeg har tegnet hele livet. Det har lett for at det dukker opp figurer i mine bilder, de sniker seg inn, liksom. Jeg bruker å sammenligne det med å kikke i skyene. Plutselig ser du noe der samtidig som skyene hele tiden er i forandring, stadig i bevegelse, og så forsvinner det før du får tak i det. Så det er kanskje det jeg holder på med når jeg forsøker å få tak i idéer.
Det Janne og jeg har til felles er at vi begge jobber med akryl, altså vannmaling, og at bildene har mange lag. Jeg jobber lag på lag med transparent og halvtransparent maling. Jeg forsøker å skape dybde og rom. Streken er buktende og bildene er fabulerende, og motivene flyter over i hverandre. Formen er på et vis organisk. Noen ganger kan det være tynne lasurer og noen ganger er det mettede farger. Det er jo sånn vi er som mennesker, du lar noen ting skinne igjennom og andre ting holder du for deg sjøl. Sånn tenker jeg når jeg lager bilder. Janne jobber også med rom. Lag på lag med maling, rette og stramme former. Det er noe arkitektonisk over bildene hennes og man oppdager stadig nye rom.

Det er store kontraster i bildestilene til Camilla Orvik (t.v.) og Janne Skaathun (t.h.)

– Hvordan vil du beskrive stilen din. Du er jo lett gjenkjennelig?
– Det er det mange som sier. Det er vanskelig å beskrive sin egen stil. Når jeg var lita var jeg opptatt av at det skulle være fint. Når jeg ble større ble det mer teknisk, at jeg skulle klare å gjengi ting naturlig. Og før jeg begynte på kunstskole skulle det jeg gjorde, være litt muntert. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men det største komplimentet jeg har fått i årene jeg har jobbet med kunst, var fra han som var rektor på kunstskolen: ”Endelig tyt du ut gjennom det du sjøl gjør i stedet for at du prøver å være noe”.
Så bare kom det fram liksom, den jeg er i forhold til det jeg jobber med. Men jeg tror det er lett å falle tilbake til gamle spor igjen. Det å drive med kunst eller det å lage ting, er hele tida som et nåløye. Når du er ivrig og er i en slags motivasjonsfase, eller har vært i en inkubasjonsfase, da har alt en forløsning. Da blir nåløyet stort. Alt er lov, alt er artig. Og så kommer du tilbake neste dag, da har nåløyet krympet. Det er den indre kritikeren i deg som sier at alt er bare søppel. Men så er det kanskje ikke det allikevel. Når det har gått en stund, kan du se muligheter. Å jobbe med kunst er for meg en prosess hvor man reflekterer, utforsker og undrer seg over hva som oppstår i øyeblikket i selve maleprosessen. I neste fase strammer jeg inn og korrigerer motivene. Jeg bruker sansene og kobler ut tankestrømmene. Det er vanskelig å forklare med ord. Det er noe i det at et bilde sier mer enn tusen ord.

Sommerfugl: Egentlig to separate bilder. Satt sammen i ei krå ble de til en sommerfugl.

Camilla Orvik har alltid vært glad i farger. Hun har konkrete minner fra hun var småjente. Hun elsket å være på gartneriet fordi det var så fine farger på blomstene. Hun hadde lyst til å spise dem fordi de var like innbydende som sukkertøy. Foruten  gartneriet likte hun å gå i blomsterbutikker og på garnbutikker, der var fargene systematisert.
– Så brukte jeg å være med bestemor på Singer-senteret for der var det fargerike tekstiler. Jeg likte også malerbutikker med sånne store farger. Jeg elsket å være der. Jeg brukte å samle på fargeprøver da jeg var lita. Og det gjør jeg fortsatt. Unger trekkes mot farger, og jeg har gjort det hele tida. Så farger tror jeg er kjempeviktig. I forhold til trender tror jeg at det er undervurdert. Jeg tror vi trenger farger! Hvilken tid på året er det vi har det lettest? Det er jo på våren og sommeren med mye farger. De fleste av oss i hvert fall.

Madame Butterfly: Bildet er et resultat av at Camilla hørt mye på operaen Madame Butterfly mens hun jobbet med bildet.

Som kunstner jobber Camilla ofte med bilder over lang tid. Hvordan er det så å skilles fra dem når de blir solgt? Er det en slags «darling» det er vanskelig å gi slipp på?Camilla tenker på det å lage en utstilling som et slags slektstreff eller familiefest. Når festdagene er over brytes familien opp, blir de sendt ut til ulike hjem. Det er greit for henne, da er hun ferdig med dem. Men det har vært bilder hun har sendt i posten der hun har grått før hun sendte dem, så det er alltid noen bilder som betyr mer enn andre.
– Jeg har et eksempel på et bilde jeg ikke klarte å skille meg av med. Det heter ”Vinterkyss”. Jeg begynte male på det da jeg flyttet til Brønnøysund. Jeg bodde i Evjen-huset og holdt på å male og styre på og syntes at bildet hadde noe, men jeg plagdes veldig. Så det tok sin tid, liksom. Så ble jeg gravid. Hele vinteren holdt jeg på med bildet, til rett før ho Ingrid ble født. Dessverre døde Ingrid, og jeg måtte gjøre bildet ferdig etterpå. Det ble et bilde som ble veldig hektet på den opplevelsen. Jeg skrev også et dikt til bildet. Så ble det solgt til utsmykning på flyplassen i Brønnøysund. Seinere angret jeg på salget. Men man kan jo ikke gå å angre på sånne ting. Jeg fortalte det til ei venninne som fortalte det videre til flyplassjefen. Han tenkte at det må vi gjøre noe med. Så jeg fikk bildet tilbake, og de fikk et annet bilde i erstatning. Så ”Vinterkyss” er et bilde jeg ikke kan kvitte meg med igjen. Det er nok det eneste.

Vinterkyss: Bildet ”Vinterkyss” er det ene bildet Camilla ikke greier å kvitte seg med.

Camilla Orvik har gjort en rekke utsmykningsoppdrag. Det første var i et kapell i ei sykestue i Honningsvåg i et spesielt rom der folk tok farvel med sine kjære. Hun fikk konkrete valg eller oppgaver hun kunne velge mellom, så bildet ble laget i en dialog med ledelsen på sykestua. Hun har også malt bilder til utsmykning av personalinngangen på Brønnøysundregistrene og på Salhus skole.
– Det siste oppdraget var utsmykning av Bastøyferjene. Hadde det ikke vært for Bastøyferjeoppdraget, som han Brynjar Forbergskog i TTS spurte om jeg kunne lage, så hadde jeg ikke vært i stand til å kjøpe dette huset på Ylvingen. Når jeg skal si noe om utsmykninger, så har jeg har fått frie tøyler til det meste, og da blir det gjerne til at jeg hekter det på musikk. Jeg er veldig glad i musikk, som rock og opera, eller litteratur. Så lar jeg det bli historier som flettes i hverandre.

”Lys over land” har fått plass i trappenedgangen til kjelleren. Fanen til folkeskolen på Ylvingen har også vært inspirasjonskilde til bildet.

Camilla spiller veldig mye musikk når hun maler.
– Jeg er ganske avhengig av det, ja. Og litt for høyt. Jeg får vel snart tinitus! Da jeg laget et stort bilde som henger nede i kjelleren her, hadde jeg sett en TV-serie som heter ”Normal People”. Den er så bra. En fantastisk serie. Jeg hadde spillelista til serien, og hørte på musikken. Og da fikk jeg en slags forløsning, for jeg plagdes litt. Så bare dukket det opp alt i det bildet. Jeg måtte se serien en gang til, og høre på musikken igjen og så ble det til bildet ”Lys over land”. Det passet godt til Ylvingen skolehus sin fane som var her i huset og som jeg er så glad for. På den står det ”Lys over land”, og det er jo det er, det er noe magisk over det. Og det er en slags type nostalgi som det var i den TV-serien.

Atelieret har blitt endret til kafé under utstillingen der gjestene kunne kjøpe både varmmat og lekre kaker og kaffe. Ann Kristin Lorentsen (t.h.) var medhjelper i serveringen.

Hun greier ikke å leve av kunsten. Hun jobber også som formingslærer ved Salhus skole. Hun har vært lærer fra hun var ung, og så tok hun kunstskole i Bergen seinere, da hun hadde fått litt mer mot, som hun sier. Hun er veldig glad i å snakke med og holde på med kunst sammen med unger. Derfor har hun kombinert de to yrkene.
– Jeg synes det er kjempefint å jobbe med unger. Det er selvfølgelig litt slitsomt innimellom, men det er veldig inspirerende og. Unger har en annen type blikk og en annen type renhet i det de gjør. De har en idé og tegner den rett ut. Det her er en giraff. Greit! En kjempefin giraff. Så ser du på den, og den er jo helt Picasso. Jeg føler at man har lett for å stivne når en bare er i sitt eget selskap og verksted, så det kan bli litt monotont. Derfor er det lurt å ha kontakt med unger for da blir man minnet om hvordan ting kan være også på andre måter.

Rommet innafor atelieret er et rom Camilla liker veldig godt.

Camilla er sjenert og liker ikke oppmerksomhet. Hun lager selv maten hun har servert til gjestene sine. Hun liker å gjemme seg på kjøkkenet.
– Ja, kjøkkenet er et perfekt gjemmested. og jeg er veldig glad i å lage mat. Det er en sånn familieting, det. For eksempel det å kna en deig er helt fantastisk. Da får du ut frustrasjon, og får jobbet med hendene med noe som er varmt og mykt, og så blir det til masse smaker. Det blir sånn som med krydder og farger, du må prøve ut hva som passer sammen. Jeg bruker ikke så mye oppskrifter. Her har vi gjort det enkelt ved at vi har en rett hver dag, at det ikke så mye dilldall. Det går ikke an å lage noe gourmetmat her. Og så er det jo viktig å lage gode kaker. Og kaffe er jo godt. Så det er godt å få gjemt seg litt på kjøkkenet når det står på som verst. Jeg husker godt da jeg hadde utstilling på Nordkappmuseet i Honningsvåg, da hadde jeg ikke noe kjøkken å gjemme meg i. Da utstillingen åpnet, var det mye folk og jeg ble så stressa at jeg gjemte meg bak en stumtjener som stod i gangen;  Så var det noen som kom og hentet meg og ga meg et glass champagne. Det gikk bare bra!

– Hva skjer så etter at utstillingen er tatt ned på søndag?
– Da skal jeg dra på fjellet. Det har jeg ikke fått gjort så mye av i sommer. Jeg er avhengig av å  være i naturen. Først og fremst tenkte jeg å ta meg en tur i nærområdet. Jeg har lyst til å gå opp på Hornstind og Høyholmstindene på Vevelstad. Det er godt å komme seg opp. Jeg liker å gå i motbakker. Da kommer ofte idéene også. Så har jeg jo tenkt å gjøre om kaféen til verksted igjen, så jeg kan jobbe på noen store bilder som jeg må gjøre ferdig. Så holder jeg på å skrive lite grann, litt sånn korte tekster, dikt og sånn.

Hvilke planer har så Camilla for framtida? Hun ønsker at skolehuset på Ylvingen skal være et levende hus, at det skal skje noe der. Hun ser for seg å arrangere workshops, for eksempel for unger, eller det kan være for middelaldrende damer som henne selv. Eller forskjellige typer tematikk. Det kan være skulpturer, det kan være utekunst, lære seg å lage ei blindramme og trekke på lerret, eller rein tegning – for ei helg/langhelg, ei uke eller over tid. Å jobbe med flere aldersgrupper. Og så har hun en annen plan sammen med André, kjæresten sin, om få lage en slags glamping.
– Glamping er litt sånn sirkustelt, flotte telt. Vi har kjøpt to slike så langt. De står på platter og så er de møblert inni. Det er slags en mellomting imellom telting og camping. Det skal være komfortabelt, være mulighet for å komme inn i huset her, gå i kjelleren og dusje og stelle seg, komme inn på sløydsalen/verksted/kafé og få seg en matbit. Da blir det en slags glamour over teltinga eller campingen. Teltene blir tatt ned om vinteren. Så det blir litt sesongbetont. Men det er en idé, jeg tenker det er veldig fint at det blir et overnattingstilbud til på Ylvingen og at det skjer noe her, sier Camilla Orvik.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen