Jazzstjerne fra Brønnøysund

0
7
Ole Morten Vågan har allerede blitt kjent både i Norge og internasjonalt for å være en habil jazzbassist.

Ole Morten Vågan har i løpet av få år blitt en norsk og internasjonalt kjent jazzbassist som har spilt sammen med mange norske jazzmusikere og flere utenlandske stjerner; som Pat Metheny, Chick Corea og Joshua Redman.

Ole Morten Vågan er født på Mo i Rana med far fra Brønnøysund og mor fra Lødingen.Da han var 6 1/2 år flyttet familien til Brønnøysund hvor han begynte på skolen. Han har også en kjent musikkbror, Petter Vågan som er kjernen i The Fjords.

Kompis hjalp med instrumentvalg

Ole Morten forteller at han begynte å interessere seg for musikk i 11-12-årsalderen. Han begynte egentlig å spille klassisk gitar. En japansk venn av faren greide å fikse en gitar de hadde heime.
– Jeg husker jeg møtte Trond Viggo Solås (bassist i Hekla Stålstrenga og i bandet til Halvdan Sivertsen) i bakken utafor her. Vi var naboer og han kom fra en familie der alle spilte noe. Bestefaren og mora spilte trekkspill, faren spilte bass og heime var det både gitarer og basser. Men Trond Viggo bestemte at jeg ikke skulle bli gitarist, men bassist som han, for det var mye kulere. Så det er egentlig han som har tatt den avgjørelsen. Vi satt der nede hos han og øvde etter plater i lag. Så jeg har lært veldig mye av han. Han var skitgod allerede da, spilte blant annet sånne Jaco Pastorius-ting. Han var kommet ganske langt, forteller Ole Morten.

Det var mye rock!

Musikken de hørte på var mest rock. Alle som begynte å spille i Brønnøysund på 1980- og tidlig 90-tall måtte jo begynne med Creedence. Det var i alle fall det de lærte seg, men Ole Morten hevder han ikke hørte selve Creedence-orginalene før han var 42 år gammel. Men det han hørte på var rock, blant annet Kiss. På ungdomsskola ble han interessert i metal og band som Sepultura, Pantera og Metallica.
– Da vi begynte å spille i band på barneskolen var det Creedence og Beatles som gjaldt på en måte. Da vi ble 14-15 år spilte vi kanskje noen Hendrix-låter, litt Sabbath og en del Rush for det var trommisen i bandet interessert i. Og så spilte vi noe Steve Lukather, gitaristen i Toto, for han var veldig i vinden og hadde nettopp gitt ut en soloskive. Så spilte vi noe Tony Williams Lifetime. Egentlig spilte vi ofte musikk der trommisen var jævlig god, så det var muligens trommis Daniel Horn som bestemte hva vi skulle spille.

Det var mye rock da, litt flink rock. Og så ble det Sting etter hvert. Vi øvde hver dag, og jeg fikk valget mellom å slutte på fotball eller å slutte i bandet. Du kunne ikke både spille fotball og være med i et seriøst band, det var uhørt, minnes han.

Utdanningsmessig snuoperasjon

Da ungdomsskolen var ferdig stod videregående skole for tur. Ole Morten hadde egentlig søkt allmennfag i Brønnøysund, men havnet etter en snuoperasjon i siste liten på musikklinja i Mosjøen i stedet.
– Der gikk jeg egentlig også videre i fotsporene til Trond Viggo. Han gikk allerede på musikklinja i Mosjøen og jeg husker at jeg var og besøkte han der ei helg, han bodde på hybel i en bydel som de kalte for Helvete oppe ved sjukehuset. Jeg tror jeg til og med at det stod på et skilt, at det hette Helvete. Da skjønte jeg at det var en mulighet å gå musikklinja, og det var til slutt Andreas Moe som overtalte meg: ”Ka fan skal du gå allmennfag førr?” Og så ombestemte jeg meg. Det ble musikklinja. Da alle kompisene dro dit, gjorde jeg det også. Og da møtte jeg mange likesinnede både i klassen og ellers. Trond Viggo var jo der allerede, og hadde blitt så god at han hadde fått basslærer i Trondheim. Han het Mats Eilertsen og var selv elev på jazzlinja ved NTNU og er nå en av Norges beste jazzbassister  Allerede da var han ekstremt god. Så siden Trond Viggo hadde åpnet opp for den muligheten, fikk jeg Mats som lærer med en gang jeg begynte i Mosjøen. Jeg hadde jo funnet fram til plater med Pastorius og en del andre jazzmusikere mens jeg bodde heime i Brønnøysund. Blant annet fikk jeg låne plater av noen av de som spilte i storbandet her. Men nå begynte jeg å ta timer i Trondheim, reiste dit med toget en gang i måneden, og der kom jeg i kontakt med et fullblods jazzmiljø der folk levde med denne musikken hele døgnet.

– Var det naturlig for deg å fortsette musikkutdanningen på jazzlinja i Trondheim?
– Ja. Da jeg søkte der, var jeg såpass grønn og dum at jeg trodde det kanskje var toppen tre andre som spilte kontrabass i Norge på min alder. Jeg visste om meg sjøl, Mads og to til på jazzlinja, jeg hadde jo ikke møtt på noen andre som drev på med det samme. Men da jeg kom på prøvespilling på jazzlinja var det jo en god del andre søkere. Det gikk heldigvis bra, jeg kom inn, og så havnet jeg i en klasse med masse bra folk – flere av dem spiller jeg med enda. På en måte var det jo der jeg lærte å spille jazz. Jeg hadde jo egentlig ikke prøvd å spille ordentlig swingjazz, med ding-a-ding trommer og walking bass, med noen enda. Jeg hadde muligens prøvd det litt i Mosjøen, og jeg var kanskje mer interessert i den typen jazz enn de andre jeg spilte med, minnes Ole Morten.

– Men hvorfor velge kontrabass som instrument, stort og tungt og vanskelig å drasse med seg rundt omkring?
– Det var jo bare det at Mats hadde en sånn, og så fikk jeg lyst på det samme som han. Pluss at jeg ble interessert i kontrabassen gjennom platene jeg hørte på. Jeg maste på mamma og pappa om de kunne hjelpe meg, og de gikk med på å kjøpe en kontrabass når de skjønte hvor viktig dette var for meg.

Ole Morten forteller at det ikke var noe billig instrument heller, 40.000 kroner kostet bassen i 1994, og det var ganske mye penger. Bassen gikk dessverre i stykker nesten med en gang etter at en uheldig medelev hadde velta den i en pause. Heldigvis var den forsikret.
– Ja, min far, forsikringsagenten, hadde ordnet forsikring, så alt ordnet seg jo. Men det er ikke bare bare å finne en ny bass som du liker heller. De står jo ikke og venter på deg i butikken, og er veldig individuelle instrumenter.

Ungjazzbølge

Når kom så gjennombruddet i den norske jazzmiljøet? Ole Morten mener at i den grad det var noe gjennombrudd, så gikk det veldig gradvis. Da han gikk de siste to årene på jazzlinja kom det en slags ungjazzbølge i Norge. Unge musikere fikk veldig mye oppmerksomhet på festivaler. Da er vi rundt år 2000. Det fantes en egen ungjazzfestival i Ålesund drevet av en fyr som bare ville ha unge band, folk under 30, som drev på med sine egne greier. Og så var denne generasjonen musikere veldig driftige og markante. De booka sine egne turneer og prøvde også å komme seg ut av landet og treffe andre miljøer andre steder. Disse forbildene (Mats Eilertsen var et av dem) var mellom fem-ti år eldre enn Ole Morten og hans studiekamerater.
– Det var en veldig oppvåkning for oss at vi kunne ringe en klubb i Køben og spørre om vi kunne komme. Og så dro vi bare. Vi fikk også sjansen til å spille på Moldefestivalen og Kongsbergjazz ganske tidlig. Kule jobber, i de samme store lokalene som de etablerte norske bandene spiller i dag. Vi hadde blant annet et band som hette Motif der jeg etter hvert skrev all musikken. Det var meningen at alle liksom skulle skrive, men til slutt var det jeg som skrev det meste. Det bandet jobbet vi ganske mye med og fikk mange sjanser; spilte både i Norden, litt ute i Europa og litt i Asia etter hvert. Det var kanskje begynnelsen på gjennombruddet, forteller Ole Morten.

Bandet eksisterer enda. De gjorde en jobb i år, men har ikke spilt fast siden 2016, som var den siste turneen. Så var det også slik at hvis ikke Mats Eilertsen kunne spille, så ringte bandene Ole Morten med spørsmål om å være vikar. Slik fikk han jobber som de fem-ti år eldre bassistene ikke kunne ta. I tillegg fikk han jobber via anbefalinger fra dem.

Ble del av norsk jazzmiljø

– Et markant skille skjedde da min samboer Trine og jeg og var på backpacker-tur i Tanzania i 2003. Da fikk jeg en mail fra Bugge Wesseltoft som spurte om jeg hadde lyst til å være med på 100 jobber året etter – og det hadde jeg. Plutselig spilte jeg i lokaler med 1500 og oppover i kapasitet, over hele Europa; vi opptrådte på Jazz a Vienne for 5 – 7000 personer og sånn. Ganske annerledes jobber enn det jeg hadde gjort før, og det gjorde inntrykk at det var en sånn sinnsyk mengde folk. Så da ble jeg med i bandet til Bugge og fortsatte med å gjøre mine ting ved siden av. Slik var det flere i det norske miljøet fikk vite om meg, og jeg følte at jeg på en måte ble veldig raskt etablert som en del av jazzmiljøet gjennom jobben med Bugge. Jazzen er lagt opp sånn at band skifter besetninger hele tida, og de fleste musikerne spiller i mange forskjellige band samtidig.

– Er det sånn at alle kjenner alle?
– Ja, mer eller mindre. Folk er utadvendte og avhengig av samarbeid. Jeg vet ikke om du har sett den videoen der Beatles, Bob Dylan og Allen Ginsberg møter hverandre. De skulle ”henge” sammen. I videoen er det fascinerende usikker stemning, Beatles var jo bare vant til å henge med Beatles, og Bob Dylan var bare vant til å henge med sitt band.Ginsberg forteller at han måtte jobbe ganske hardt for å løse opp stemningen litt. I jazzmiljøet er det kanskje en nødvendighet at du er omgjengelig, det er jo en del av greia at du skal jobbe med masse forskjellige folk, hele tida.

I tillegg til Bugge Wesseltoft har Ole Morten spilt sammen med mange andre norske artister, ikke alle spiller jazz. Spennet er stort og strekker seg fra Nora Brockstedt til Susanne Sundfør og Thomas Dybdahl.

Er i dag også familiemann og kunstnerisk leder

Ole Morten Vågan er så pass gammel at han nå har en familie med tre gutter på 8, 12 og 15 år.
– Hvordan er det å reise mye og være lenge borte fra familien?
– Turneene er ikke like lange nå som da jeg startet, nå er det litt som trubadurene drev på før – de var ute og spilte i helga. Den første turneen med Bugge varte jo i fire-fem uker, og sånn drev vi på cirka en gang i måneden. Du kan ikke være så lenge borte fra en familie. Men det er jo til sammenligning sånn for eksempel sjømenn og fiskere hadde det tidligere, de kunne være borte i to-tre måneder. Så dette er jo noe mennesker har drevet på med hele tida. Men du mister jo litt kontakten. Etter den femte uka føler du deg litt langt borte på en måte, du er langt unna dagliglivet hjemme. De siste årene har det vært mer sånn at jeg er borte i fire-fem dager til en uke. Hvis jeg skal til USA eller Japan, er jeg gjerne borte i 10 til 14 dager, tre uker på det verste. Jeg føler meg vel mer som en ukependler, og det er mere gjenkjennbart for folk flest. Jeg fant ut at jeg måtte finne en måte å tjene penger på hjemme i Oslo også. Og siden 2017 har jeg vært basslærer på musikkhøyskolen. Det hadde seg sånn at bassist Bjørn Kjellemyr fra Terje Rypdal-bandet, måtte slutte i jobben på NMH av helseårsaker, så da ble jobben som basslærer ledig.

Etter en lang søknadsrunde, fikk Ole Morten jobben, en 50% stilling. Så da kan Ole Morten både undervise og også få lov til å henge med den neste generasjonen unge musikere for å se hva de holder på med. I tillegg har han en halv stilling som kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester.
– Så jeg er jo egentlig i full jobb uten å ha spilt en tone. Det kan bli litt travelt innimellom!

– Hvordan havnet du som leder av Trondheim Jazzorkester?
– Da stillingen ble ledig, var jeg blant de som ble anbefalt å søke og snakke med styret om jobben. Det var også en del andre på søkerlista. Det er en åremålsstilling, tre og tre år, av gangen, så nå er jeg på tredje året. Jeg tenker at jeg gir meg etter det. På tide med litt ungt blod, sier Ole Morten.

Sammen med bandet ”Gammalgrass” på forsamlingslokalet i Brønnøysund.

Besøkte Brønnøysund med «Gammalgrass»

Han var i månedsskiftet november/desember på en Nordlandsturné sammen med Ola Kvernberg og Stian Carstensen – ”Gammalgrass”. Dette er folk han kjenner godt og har spilt sammen med i 15 år. Brønnøysund var et av stoppestedene med utsolgt hus og stor stemning. De tre musikerne har et stort interessefelt og spiller veldig mye forskjellig, men det går mest i bluegrass og klassisk. De spiller også litt Balkan-musikk. Før spilte de noe gammeldans, men det er det mindre av nå. Så bandet er innom mange forskjellige sjangre i løpet av en kveld.
– Det er kanskje den brede bakgrunnen vår musikalsk som har gjort at dette er litt overflødighetshornspilling. Men det er jo sånn vi er som musikere. Stian har gått veldig dypt inn i mange tradisjoner; som bulgarsk, rumensk og bluegrass. Både han og Ola har tung klassisk bakgrunn, men har også spilt mye norsk folkemusikk. Så det vi baserer oss på når vi spiller er hva vi har vært igjennom som musikere. Jeg hadde spilt mye rumensk folkemusikk i Trondheim sammen med en musiker som heter Jovan Pavlovic. Og så hadde jeg spilt en del sammen med Ola. Det var vel sånn vi kom sammen, bekjentskap og sammenfallende interesser.

Spilte nylig inn plate

Ole Morten Vågan har mye å gjøre og mange planer framover. Han føler at 2023 er det første året hvor alt har vært tilbake på 100 prosent igjen etter pandemien. Nylig har han spilt inn en plate med musikk han har skrevet for Trondheim Jazzorkester og Jason Moran, en amerikansk pianist som blant annet har spilt med Charles Lloyd. Så har han nylig vært i Helsinki med et norsk storband med 17 musikere under ledelse av Gard Nilssen. I april neste år kommer han på turné til Nord-Norge med et polsk band som blant annet har gitt ut en rekke plater på det velrennomerte tyske plateselskapet ECM.

En tur til Brasil og en til Japan står også for døra, så det er mye forskjellig som skjer. Han merker at ting er i gang igjen.
– Så du får sett deg mye om i verden?
– Ja! Ikke alltid så mye mer enn et hotellrom og en back-stage, men av og til får man jo sett mer enn det og. Vi prøver å bli flinkere til å se ting. I Brasil har jeg tatt kontakt med en del lokale musikere for å prøve å bli kjent med folk og de tradisjonene som er der vi kommer. Jeg tror det er et lite skifte på gang med at musikere generelt har lyst til å reise et sted, men også komme mer i kontakt med de lokale miljøene når de først kommer dit. Det er kanskje en liten endring, tror jeg.

Dypt konsentrert på konsert hjemme i Brønnøysund.

Har spilt med celebriteter

– Du har jobbet en del med store internasjonale musikere. Kan du fortelle litt om det?
– Ja, det har vært litt tilfeldig, men ofte er det jo med folk jeg har møtt gjennom festivaler i Norge og ellers i Europa. På Moldefestivalen møtte jeg Joshua Redman første gang; da vi spilte sammen med Bugge Wesseltoft. Så ble det noen turnéer med Redman og Trondheim Jazzorkester, og etter det ble jeg med i hans trio noen ganger der vi turnerte i Europa. Møteplasser er generelt veldig viktige, og der har Moldefestivalen vært sentral.

Chick Corea møtte også Trondheim Jazzorkester på Moldejazz, der han var artist In Residence.
– Han inviterte oss etter hvert til å komme til New York og spille på den sagnomsuste klubben Blue Note på 75-årsfeiringen hans, der han spilte med forskjellige band i en måned.

Ola Kvernberg og Ole Morten Vågan har spilt sammen i 15 år

Del av jazzfamilien

– I begynnelsen av karrieren følte jeg meg ganske liten, jeg kjente ikke så mange når vi reiste rundt. Men det vokser hele tiden og når du har bikka 30, så kjenner du plutselig mye folk både på og bak scenen og har jobbet med mange forskjellige. Og etter hvert så forstår du at det er en stor familie som reiser rundt og driver på med de samme greiene.

Nå føler jeg at jeg har et godt nettverk, eller en stor familie som jeg kan ta kontakt med både her og der når jeg er ute på reise. Og de utenlandske musikerne er ganske glade for å komme til Norge. Pat Metheny har jo norsk familie og føler seg litt sånn halvnorsk. Han har også gjort en liten greie ut av det. Det at festivalene legger opp til samarbeid mellom utenlandske og norske musikere, skal ikke undervurderes. Det har vært ganske viktig. Tidligere var de ofte bare innom for en konsert og dro så videre neste dag uten å vite noe om noen her.

Stian Carstensen, her på pedal steel, er et humorelement av dimensjoner på scenen.

Står på videre

– Du er nå i begynnelsen av 40-årene. Hvordan ser du for deg din framtid som jazzmusiker?
– Nå er jeg inne i det som Pat Metheny kaller ”the hard stretch”. Mellom 40 og 60, da må du jobbe knallhardt. Du har ikke nyhetens interesse lenger. Og du er ikke gammel nok til å være legende heller. Så nå må du jobbe for føda! De neste 15 årene må jeg stå på, så jeg ikke blir glemt. Tesen er at når du har bikka 60, kan du lene deg tilbake, så får du for oppmøtet. Da er du en av gammelgutta! Så nå er det arbeidsmila som står foran meg!

Pat Metheney er en av mange verdensstjerner Ole Morten Vågan har turnert sammen med. Her er de hjemme hos Metheney i hans hjemmestudio. Foto: Privat

Norge er et veldig bra land å være musiker i, det finnes gode steder å spille, gode institusjoner, gode interesseorganisasjoner som jobber hardt for at det skal være bra både for publikum og for de som spiller. Det er ikke alle land som har det sånn.

– Har du faste band/orkester du spiller i?
– Jeg har Maciej Obara Quartet som vi kommer blant annet til Brønnøysund med neste år. Vi gjør cirka 20 konserter i året rundt om i Europa. Og så spiller jeg med Ola og Stian i forskjellige band. Trondheim Jazzorkester har også noen turneer hvert år. Maria Kannegaard Trio turnerer jeg også med. Totalt er jeg vel med i mellom 10 og 15 band – noen har én konsert i året, noen har 30 og noen har kanskje ingen. Mange av bandene er prosjektbaserte, og så blir jeg ofte spurt om å være med på forskjellige ting som å være med noen på ei ny plate eller lignende.

Savner lyset og stemningen

– Hvordan var det å spille hjemme i lille Brønnøysund?
– Det var veldig fint, konserten var jo utsolgt og det er veldig stas. Jeg kjenner når jeg kommer opp hit at jeg savner lyset, stemningen! Neste år skal jeg som sagt hit med Maciej. Det er virkelig musikere i verdensklasse. Så skal jeg være med Stian Carstensen på et nytt prosjekt med to musikere fra Romania og Bulgaria. Da får jeg vist fram heimplassen, hvor jeg kommer fra. Jeg hadde jo ikke vært musiker hvis det ikke hadde vært så bra musikkmiljø som her i Brønnøysund. Man er jo et produkt av stedet man kommer fra!

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

Ole Morten Vågan har allerede blitt kjent både i Norge og internasjonalt for å være en habil jazzbassist.