Helgelandsmat: Krinalefse

I disse førjulstider er det mange som holder tradisjonene i hevd. Som å sy rulle, lage sylteflesk, silderetter, sju sorter småkaker og å bake lefse. Den mest kjente lefsa på Helgeland er nok krinalefsa. Kaloririk og god. Men det er en bakst få tør å bryne seg på.

Irene Nygård på Nordhus tok imidlertid utfordringen, lærte seg kunsten og har bakt tusenvis av krinalefser i 50 år. ”Midt i Norge” har vært og besøkt henne i mjølføyken, og her finner du mange gode råd hvis du har mot til å sette i gang – fra baking til smøring av lefsa. Men hva var det som fikk henne i gang med lefsebaking?

– Jeg hadde ei mormor og ei mor som bakte lefse. Og for mange, mange år siden for de rundt på gårdene og bakte som såkalte bakstekjerringer. Jeg syntes det var litt interessant. Og så fikk jeg en mann som var veldig glad i krinalefse, og dermed fant jeg ut at jeg måtte prøve. Og så ble det til at jeg lærte meg kunsten på skikkelig vis må jeg si. Den første prøven alene var faktisk i 1973, så det begynner å bli noen år siden. Faktisk femti år i år, forteller Irene.

– Har det blitt mange lefser opp gjennom årene?

– For å si det slik så hadde jeg vært rik hvis jeg kunne solgt alle lefsene i dag som jeg har bakt opp gjennom årene. Jeg var hjemmeværende med unger som var vanlig på 70-80-tallet. Så jeg fant ut at hvis jeg kunne bake litt og tjene noen kroner ekstra, så var det ei lita attåtnæring. Jeg drev med baking for salg antakelig fram til 2005-6, etter det har jeg bare bakt til eget bruk, forteller Irene.

Da det stod på som verst, bakte hun 10.000 lefser i året, både krinalefse og forskjellige andre typer lefse og leiver.

Irene Nygård må vi kunne kalle en kjenner av krinalefsa. Men hva er det som er så spesielt med denne lefsa?

– Det er kremen eller krininga som vi har oppå lefsa. Den blir jo litt spesiell fordi lefsa er laget i to prosesser. Først lager du en bunn som egentlig er ganske lik mange andre lefsetyper. Trinn to er å smøre på krining som skal tørke og stekes under grillen i komfyren. Og så til slutt skal den bløtes og smøres med godt med smør, sukker og kanel, sier Irene.

Å lage krinalefse er mye arbeid. Irene bruker å lage deigen til bunnen på dag en. Den er som nevnt ganske lik andre lefsetyper, og består av mel, sirup, smør, melk og hevemiddel (natron). Dag to bakes lefsa ut med godt med mel og stekes på den ene siden. Dag tre legges krininga på den ustekte siden av lefsa, og stekes under grillen i ovnen. Krininga ser ut som en tykk vaffelrøre, og består av egg, sukker, sirup smør, hevemiddel og helmelk. Har du råd kan du gjerne ha i en fløteskvett.

Irene Nygård er enig at lefsebaking er arbeidskrevende:

– Først må du lage deigen og emnene, og jeg har funnet ut at det er lurt å lage disse kvelden før, for da får de svelle og er lettere å bake ut. Emnene må pakkes godt inn i plast så de holder på fuktigheten og ikke tørker inn. Neste dag er det utbaking, og da er det kjempeviktig å bruke godt med mel. For setter deigen seg i kjevlet, så er hundre og ett ute. Da blir du plaget resten av baksten. Når lefsa er bakt ut, steker jeg på ei side på ei takke. Du kan godt begynne å krine med det samme du er ferdig med lefsene, men jeg liker å vente til neste dag.

Når Irene kriner, bruker hun et spesielt redskap som kalles for ”krine”. Den ser ut som en grov kam på en måte. Det kan være mange forskjellige dybder på ”taggene” på redskapet. Det er det som bestemmer om lefsa blir tykk eller tynn, har du dype tagger blir det mer krine igjen på lefsa. Til slutt lager du et mønster på toppen av lefsa.

Krina legges på den ustekte sida av lefsa, og så steker Irene lefsa under grillen i stekeovnen til krina får et gyllent skjær. Til slutt legger hun et tungt press på toppen, ellers krøller lefsene seg under tørkingen. Og når lefsene er tørre kan de oppbevares i lang tid, ja opptil flere år. Hun tror det var en av grunnen til at det var populært å bake lefse. Mange hadde med lefse når de dro til Lofoten og behandlingen gjorde at lefsa ikke mugnet.

– Har jeg forstått det rett at det har vært forskjellige krinemønster på lefsa avhengig hvor den ble laget?

– Ja, det ble  fortalt at du kunne se hvor lefsa kom fra når du satt og spiste. I Rana hadde de et helt annet mønster enn det vi hadde. Også Vega hadde også et annet mønster enn oss i Brønnøy. Bindal likeens. Men så vandret jo de mønstrene etter hvert som folk flyttet på seg Men fra tidenes morgen, når vi var mer isolert i bygdene, var mønstrene forskjellige.

Skribenten har selv minner om baking av krinalefse fra sin barndom. Mamma og ei nabokone  bakte i lag i et eldhus og brukte en gammel smijernsovn til steikinga. Og jeg bar ved, og det gikk med mye ved. Det var varmt der inne, minst 35 grader. Under krininga hadde de lefsa først i stekeovnen så krininga ble tørr, og så tok de ut lefsa og snudde den oppå en metallring med netting inni og stekte lefsa oppå vedovnen til den fikk den gyldne fargen.

– Han du fortelle meg hva du gjør når du til slutt skal smøre lefsa for få den så god som mulig?

– Først må du bløte lefsa, du dypper den i lunkent vann, og det er veldig viktig. Og så legger vi lefsene i et klede i ti minutter eller mer alt ettersom til alle er passe bløte. Så bruker jeg å røre smør, sukker og kanel til det er mykt og godt. På et kilo smør har du 7-8 hekto sukker og en pakke kanel. Og det blir til ca 30 lefser etter min måte å smøre på. Og da bruker jeg å si at du skal smøre som du liker, og så skal du legge dobbelt så mye på, og så skal du legge på en tredje gang til det blir heslig. Da er det nok! Der er jo mange som flirer av dette rådet. En kan være glad i smør og en annen kan være mindre glad i smør. Men det er veldig viktig at det er godt med smør ellers blir lefsa ikke noe god.

– Kraftig kost dette?

– Ja, der er ikke noe slankekost. Men så er det jo ikke hver dag at en spiser krinalefse heller. Det er jo festmat, egentlig. Nå til dags er det jo enkelt å smøre lefse når en kan legge lefsepakker i fryseren og ta opp hvis noen kommer på besøk.

Irene er litt usikker på krinalefsas historie. Men lefsa var tørrmat, så den kunne oppbevares over tid. Men hvordan den har blitt til, har hun ikke ikke noen formening om. På Torget brukte de noe de kalte for mellomlegg, og det var en ukrinet lefsebunn stekt på begge sider som ble lagt imellom to lefser så det ble mer mat, også kalt Torg-lefse. Noen brukte to mellomlegg så den ble firedobbel og veldig tykk. Irene tror at det var for å spare krining da innholdet i krininga var mer kostbart enn innholdet i selve bunnen,

– Nå har du gitt deg med å bake for salg før jul?

– Å ja, det har jeg kanskje ikke gjort på 20 år. Nå er det mer til eget bruk, og så bruker jeg å si at andre kan gi bort ei flaske vin eller en blomst i julegave, og jeg han gi noen lefser.

– Fin julegave det?

– Ja, jeg tror det. De sier i alle fall det de som får, og jeg bruker ofte å gi dem et valg.

Da Midt i Norge var på besøk hadde Irene en ”lærling” på besøk. Trine Saltermark er interessert i tradisjonene og ba Irene om å få være med på lefsebaking for å lære noe om lefsebakingens kunst.

– Jeg synes det er så artig at yngre mennesker har lyst til å se prosessen og prøve å holde ved like tradisjonene. I dag har Trine, som er veldig historieinteressert, vært med på bakingen. Jeg tror at hun syntes det var artig, det så sånn ut. Hun fikk jo godt taket kjevlet etter hvert.

– Det er kanskje lurt å ha med noen til å instruere som har bakt lefse før?

– Ja, i hvert fall når det gjelder krinalefse. Det kan være greit å få fortalt gangen i bakingen i og med at det er så mange prosesser. Jeg har hatt mange kurs gjennom Husfliden, og det var faktisk en del unge med på kursene. Det er artig å treffe igjen folk som har vært på kurs som kan fortelle at nå skal de hjem å lage emner for å bake lefse til familien.

– Så da holdes tradisjonene i hevd?

– Da holdes tradisjonene i hevd. Jeg håper i alle fall det. Men å bake krinalefse som det er mye arbeid med, må du ha interesse for for å holde det ved like. Og ikke minst tid. Og i tillegg blir det mye skit og melstøv som følger med bakingen. Det nytter ikke å isolere seg, melstøvet brer seg i hele huset, så jeg skjønner folk i dag som ikke vil gjøre dette på kjøkkenet, avslutter Irene Nygård.

Tekst og bilde: Dagfinn Torgersen, dagfinn@midtinorge.no

 

Fra Ardis Kaspersens bok:
Matskatter fra Nord-Norge (Cappelen forlag 1986):