Vi sitter sultne rundt et restaurantbord i helgelandskommunen Vega som er kjent for verdensarv, Himmelblå og havets delikatesser.
–  Å spise kjøtt på den naturskjønne øya var ikke det jeg så for meg, men dette var åpent, vennlige folk tok imot, og nå er jeg spent på maten, sier vår gjest!

Vi har med oss en helt ny mattester, Magne Gjennestad fra Stokke i Vestfold. Han har aldri vært på Vega før, men har akkurat forsert Vegas nye attraksjon; Vegatrappene og er sulten som en flokk ravner.
– Godt at vi fant et åpent spisested; selv om det italienske navnet Palermo overrasket litt. Og godt at de lover at maten kommer raskt sånn at vi når ferja, sier han og velger til spise Biff a la Vega.
Jeg går også så langt fra fersktrukket fisk jeg kan komme og velger en entrecotes med bernaise, enkelt og greit. Biff skal det være!
Vi har med oss et barn som velger pizza med ananas og pepperoni, og som skal vise seg å være en særdeles konsis matkritiker.

Spisestedet som ligger midt i kommunesenteret Gladstad har godt med uteplasser og et par har plassert seg under en parasoll og nyter kald drikke, vi velger å sitte innendørs, og merker oss at interiøret er litt mørkt og bak disken skulle vi gjerne sett koselige lys.
– Men stolene er gode å sitte i, sier jeg og ser frem til kaldt vann med isbiter, noe som kommer i rikelig monn.
– Oi, her hang det flotte fotografier fra stedet. Hva står det her? Roald Kluge må være proff, kommenterer vår mattester, som like etterpå får bestilt rett på bordet.

En raus porsjon med biff, bakt potet, en peppersaus med paprika og sjampinjong, blomkål og brokkoli ser fristende ut og Magne Gjennestad nikker.
– Smakene er nydelige, særlig sausen og den bakte poteten. Oi, poteten er kjempegod!Blandet med det riktig stekte baconet er dette salt, sprøtt, mildt og godt. Biffen med sopp smaker bra men skal jeg være kjempestreng er biffen litt for mye stekt etter min smak. God garnityr, dette er solid kost som passer finfint etter en fjelltur, sier han.
Vi prøver å spørre den yngste ved bordet hvordan pizzaen smaker og får enstavelse i retur.
– Bra!

Jeg er ferdig med å drikke kaldt vann og er klar for å smake biff, men den ser alt for stekt ut.
– Hm, sier jeg, overser garnityren som består av brokkoli, blomkål og stekt tomat, og skjærer en bit, spent, for vannet må være iskaldt og biffen rødmende rød. Inni viser biffen seg å være nøyaktig det jeg ba om; medium minus. Og smaken var akkurat som den skal være når smørkraftig bernaise blander seg med mørt kjøtt.
– Tomaten var riktig god til biffen, den andre garnityren har fått riktig behandling, men jeg skulle ha bedt om noe annet en pommet frittes, sier jeg, småirritert på meg selv. Tar en potetremse, en remse til og sier, fortsatt med mat i munnen;
– Jo, da, innimellom er pommet frittes fint. Innimellom!

Vi rekker å spise måltidet, men må stå over kaffe og dessert. Vi diskuterer matopplevelsen på tur til ferja.
– Det hadde selvsagt gjort seg med en god fiskerett i restauranten, selv om dette er i segmentet italiensk i Norge, mener jeg.
– Kraftkost fungerte skikkelig godt etter trappetopptur. Jeg er fornøyd jeg, sier Magne Gjennestad.
– God pizza, sier barnet.

Ferja rekkes, vi kjøper kaffe og en skikkelig søt iskrem med karamell og fløte. Ylvingen ropes opp som neste stopp, vi lener oss tilbake og venter på å kjøre videre til Horn og vår mattester kikker ut av vinduet.
– Hit til Vega kommune skal jeg tilbake. Så mye jeg ikke rakk å se!

Tekst og foto: Hege Celine Sæthre

Vegstein var et av stedene vi kjørte innom før vi fant åpen restaurant.