12.9 C
Brønnøysund
søndag, september 26, 2021
Helgelandsguiden
Helgelandsguiden
Helgelandsguiden
Helgelandsguiden
HjemArtiklerSamler og vinylnerd

Samler og vinylnerd

-

Stein Brekk er mer interessert i og opptatt av musikk enn de fleste av oss. Han er største aksjonær i utestedet ”Kred” og står for artistbookingen der i tillegg til at han er bookingansvarlig for Rootsfestivalen. For vel et år siden ha han ut første bind med ”Rock & pophistorier fra Sør-Helgeland”.

Stein Brekk i sin ”hule” omgitt av de fleste av sine LP-plater. Her er det mye god musikk samlet mellom veggene.

Men Stein er også en samler. Vinylsamlingen hans er sannsynligvis en av de største på Sør-Helgeland. Nå er antallet registrerte plater kommet opp i rundt 12 000 LPer, pluss et par tusen LP-dubletter, noen tusen CD-plater og singleplater. I det siste har han begynt å samle ”rått og røti” av norske vinylutgivelser. Kjelleren begynner å flyte over!
– Jeg begynte å samle plater i 1977-78, jeg var vel 11-12 år da. Jeg begynte å kjøpe vinyl rett og slett fordi det var min greie. CDen kom litt seinere og jeg fikk ikke helt taket på det formatet før inn på 90-tallet. Og da hadde jeg jo så mye vinyl at jeg kunne ikke bare slutte med det heller, sier Stein Brekk.

Med en stor platesamling må det være system for å finne fram i jungelen. I tillegg er registrering i et platearkiv viktig for å ha en oversikt over alle bandene og utgivelsene.

Musikkinteressen ble vakt på slutten på 70-tallet da han ble inspirert av rocken gjennom spesielt sin eldste søster som hørte mye på rock.
– Jeg spilte mye Thin Lizzy og Status Quo i den tida. Eldste søstera mi hørte mye på Jethro Tull. Det syntes jeg var spennende. Og så syntes jeg at King Crimson var interessant. Og Uriah Heep. Hun hadde den doble live-plata deres, og den syntes jeg var kjempetøff. Hun var litt rocka, og det var bra. Hun kunne i verste fall bare ha hørt på popskvipet, og da kunne det ha gått kjempegæli, sier Brekk og flirer.
– Og så jeg fikk inn masse progrelaterte ting. Den yngste søstera mi hadde en kjæreste som hadde en bra platesamling, og han hørte mye på Yes og Rick Wakeman og hadde en del annen musikk jeg syntes var spennende. Så jeg fikk litt påvirkning både her og der, ikke minst likte jeg tidlig Queen. Det syntes jeg var kjempetøft. Jeg husker at jeg hørte en del av de første tingene deres på Radio Luxembourg om kveldene og kjøpte «Jazz» umiddelbart da den kom ut i 1978.

Stein har plukket fram tre gode gamle prog-plater. ”Aqualung” har han fått signert av selveste Ian Anderson, frontfiguren i Jethro Tull da han var på Rootsfestivalen for noen år siden.

Stein elsker progressiv rock (såkalt prog) og en av dem som vekket proginteressen ved siden av Yes og King Crimson, var tidligere nevnte Rick Wakeman, engelsk keyboardist kjent blant annet fra Yes og Strawbs.
– Det er jo helt rart og helt parodisk, men jeg satt og så på kunstløp av alt i verden, og da var det en kunstløper som gikk et program med musikk der jeg tenkte: Dette her var rasende fint! Og så stotret Øyvind Johnsen fram hva det her var, og selv om han sa det helt feil, skjønte jeg at musikken var fra ”King Arthur and The Knights of the Round Table” med Rick Wakeman. Og det var den skikkelig orkestrale delen som ble spilt, med fullt symfoniorkester, kammerkor og hele pakka. Og det var så tøft at jeg tenkte: det her må jeg høre mer på. Det er det symfoniske i progen jeg alltid har likt. Jeg liker lange episke verk, rett og slett. Det er musikk jeg har sansen for. Komposisjoner av og med folk som kan håndverket sitt. Stikkordet er musikk med dynamikk.

Et godt avspillingssystem er et ”must” for en platesamler. Det kreves spesielt en god platespiller og pickup for å få godlyden ut av rillene. Til høyre en platerenser, et viktig redskap for rengjøring av gamle plater.

Stein har samlet plater i over 40 år, men det har vært litt periodevis. Han samlet en del inn på 90-tallet, og så stoppet det litt opp med vinylutgivelser da CDen fikk fotfeste. Det ble til at han kjøpte en del CDer i stedet. Så kom en periode med familie og unger. Men på slutten av 90-tallet begynte Stein å kjøpe seg opp igjen, og bygde opp en samling på mange tusen plater da folk kvittet seg med vinylsamlingene sine. Så dabbet det litt av igjen, men så fant han noen pushere omkring. Han handlet en del i Canada og ganske mye i England og fikk kjøpt en del bra ting for en grei penge i forhold til det platene går for i dag, som ofte er svimlende summer.

– Jeg har jo ikke fått registrert alt enda, men samlingen nærmer seg rundt 12000 nummererte LPer. Og så står det sikkert 6-700 som ikke er nummerert. I tillegg har jeg sikkert 1500 LPer som er dubletter som jeg må kvitte meg med på ett eller annet vis. Så har jeg et par tusen CDer som er nummererte, og sikkert et par tusen jeg ikke har kontroll på. Og en haug med singler, 8-900 er registrert, men jeg har sikkert like mange stående som ikke er registrert. Jeg har samlet mye bulk i den siste tida, sier han med en latter.

Tre eksempler på forskjellige design av Charisma-labelen. Den rosa til venstre er originalen.

– Når du har så mange plater er det vel et must å registrere dem?
– Ja, det er helt umulig å ha kontroll uten. Hvis jeg ikke registrerer platene og ser på blant annet hvilket matrisenummer de har, så vet jeg jo ikke om jeg har de samme versjonene en gang.
– Hva er det med vinylen som gjør den så ettertraktet i dine øyne?
– Det visuelle er jo bare helt overlegent ethvert annet format. Og jeg liker rett og slett å håndtere vinylen, legge den på spilleren, sette på stiften og høre godlyden komme. Det er noe helt annet enn å håndtere CDer.  Men jeg er ikke så fanatisk at jeg ikke kan spille CDer, jeg vet det er noen slike der ute. Det skulle ha tatt seg ut med alt jeg har. Og jeg vil ikke si det sånn at CDen ikke har noe sjel som noen hevder. Men jeg er jo kommet litt opp i årene, og skal jeg lese på en CD med den små skrifta, må jeg tilnærmet sitte med lupe. Formatet er jo helt forferdelig sånn sett, men igjen milevis foran streaming som er håpløst med tanke på informasjon, credits, og så videre. Der florerer det med feil. Så LPen er veldig mye bedre slik, og er jo ofte som et kunstverk på en måte. Det er ikke bare musikken, men hele produktet er forseggjort med cover, ofte svære booklets, plakater, klistremerker og vedlegg inni coveret som er kjempetøft. Det er noe der, altså!

Slik ser Vertigo Spiral-labelen ut, en ettertraktet label for samlere.

– Hvordan blir man så en samler?
– Enten er man bare musikkelsker og spiller alt mulig av musikk, og tenker ikke så mye på verken format eller farge. Og det er jo helt fantastisk! Eller så kan man ta det hakket  videre, elske musikk og i tillegg bli samler. Jeg tenker: Faen, det er jo litt artig at jeg har 16 av 25 utgivelser på den her labelen (plateetikett). Det hadde vært artig og hatt de siste også! Og så begynner man og lete og kommer til nr. 23. Så det bare er to igjen som er dritvanskelig å finne. Men det som er artig er å lete og lete og til slutt få komplette samlinger på ulike labeler. Det synes jeg faktisk. Og da lærer man litt om katalognummer, utgivelser og forskjellig annet. Det gjør at man kan skille ut når man blir tilbudt såkalte originaler til en vill penge, og så er det ikke originaler allikevel fordi folk ikke aner hva de holder på med. Da er det greit å ha lest seg opp såpass at man ikke blir lurt. Det er alt for mange kjeltringer der ute. I utgangspunktet er de kanskje ikke kjeltringer, men de blir kjeltringer for de tror de har rett, og så aner de ikke hva de holder på med. Og de krever altfor mye for hva de utgir platene for å være. Det synes jeg man skal være på vakt for. Egentlig synes jeg ikke at plater skal koste så sykt mye. For her handler det om at de veldig dyre platene ofte blir kjøpt opp av spesielt japanere, og det startet de med for lenge og lenge siden. Og av dem er det veldig ofte spekulanter, ikke musikkelskere. Så er det ofte at det er mannskiten som er dyr, for de solgte ikke, det ble aldri noe opplag på dem. Det er jo sånn det er. De verste utgivelsene på Vertigo-labelen er på rundt 250 eksemplarer i opplag, og de klarte ikke å selge ut det en gang. Så det er klart at da blir det vanskelig å finne disse 50 år seinere. Det er fare for at det ikke er så mange i omløp!

Tallene som er presset inn i vinylen mellom sporene i utløpsrillen, er matrisenummeret. Her finnes mye informasjon om platas produksjon, blant annet når den ble produsert. Men da må man ha lært seg å tolke matrisenummeret

Stein er mye på jakt etter engelske førstepressinger. Hva er det med dem som gjør dem så attraktive?
– Engelske utgivelser kom ofte i mindre opplag enn amerikanske, markedet var mindre og gjerne mindre enn de tyske, som dekket mye av resten av det europeiske markedet. Jeg synes de engelske framstår som mer forseggjorte. Lydmessig er de for det meste veldig bra selv om, ja det er noe dårlig der også. Men ofte er pressingene bra, det er mer forseggjorte cover. De er laget av en annen papp enn for eksempel de amerikanske, som ofte har grovere papp, som er stivere, hardere og revner oppe og nede etter ei kort stund. De engelske er mer stilrene, skulle jeg si. De har ofte finere labeler, rett og slett har jeg sansen for hvordan håndverket er gjort.

Her inspiseres en annen gammel og god prog-plate på Vertigo-labelen, ”Daughter of Time” med den britiske gruppa Colosseum.

– Hvordan kan du vite at du har fått tak i en førstepressing?
– Du må granske produktet. For det første sier katalognummeret noe. Så sier labelen noe, hvordan den ser ut. Så er det noen trykk som gjøres helt inne på plata der rillen løper ut, kalt matrisenummer. Etter en tid lærer man seg hvordan disse opplysningene skal tolkes, om det er en førstepressing eller om det er en seinere pressing. Og så er det veldig greit å kjøpe seg noe litteratur der man kan finne ut av sånne opplysninger.

Jeg kjøper ofte diskografier over labler, og jeg søker ofte på nett om hva andre sier, men med et skråblikk på det. Jeg tror ikke på alt jeg leser for det er veldig mange som er påståelige som ikke har rett. Så derfor har jeg laget meg et eget system, for å si det sånn. Når jeg registrerer plater, så registrerer jeg så nøyaktig at registreringen forteller hvilken label plata har, jeg registrerer katalog- og matrisenummer og forskjellige andre ting. Og ikke minst, hvilken måned og år plata kom ut. Og hvis det er mange nok skiver i arkivet ditt, vil du finne ut at det du lager sjøl, er mye mer presist enn mye av det du sporer opp på nettet. Så måten å spore LPens opprinnelse kommer veldig mye ut fra egen kunnskap, fra det jeg har laget i mitt arkiv, og som jeg ikke finner noen andre steder rett og slett.

Mange diskografier over forskjellige rocksjangre.

– Du har nærmest forsket i dette her?
– Ja faktisk, mye det, jeg har det, sier Stein med latter.
– Jeg har sittet utrolig mange kvelder og  lett og registrert og funnet ut hva som er rette labelen, når endret den seg, var det i januar eller februar eller mars 1973? Det går på utseende og farge, og når selskap blir kjøpt opp. Hvem startet å distribuere når, måned i det året osv. Da finner man ofte ut mye om labler og utgivelser så at man blir mer klok på sånt.

Flere årganger av Record Collector. Her kan en samler bl. a. få en indikasjon på verdien av en plate.

– Hva leser du konkret ut av et matrisenummer?
– Det har med morpressinga å gjøre skulle jeg si. Den første matrisen er den som blir laget av originaltapen. Deretter lages det trykkplater av denne matrisen, som vinylplatene presses ut av. Du ser der om det er den første trykkplaten som er laget eller om det er en ny versjon, og da skriver de som regel et høyere nummer på den nye trykkplaten. Og når du får flere og flere kopier av den originale opprinnelige matrisen, så blir lyden på platene dårligere etter hvert. Inni matrisenummeret er det ofte bokstaver som forteller om det er nummer en, to, tre, fire eller fem av matrisene som platen er presses ut av, og da kan du få sjekket ut det der rett og slett. Sånn som eksempelvis EMI, de bruker i England bokstavene GRAMOPHLTD . G er 1 og R er 2 og A er 3, osv. Altså tallene er erstattet med bokstaver. Andre plateselskaper har sine egne varianter. Decca har for eksempel BUCKINGHAM, B er 1, U er 2 osv. Dette er noe du bare må lære deg, så finner du ut av det.

Stein har en stor litteratursamling som han benytter når han vurderer plater. Hans råd til samlere er å anskaffe litteratur for å lære mer om platene du eier.

– Er det en dyr hobby å være platesamler?
– Ja, hvis man ikke har tålmod til å lete og vente på at godbiten plutselig dukker opp til en grei penge, så kan det bli dyrt. Hvis du hele tida skal kaste deg på den første og beste plata som selges, og som du er godbiten du har lett etter. Den du tror du aldri kommer til å finne igjen. Det er jo ikke sant, for du kommer alltid til å finne den igjen. Men har du lyst til å kjøpe den der og da, må du gjerne betale mye. Og skivene har ikke akkurat gått ned i pris ser jeg. Jeg er helt sjokkert over hvor dyre en del plater er i dag sammenlignet med hva jeg ga for dem i sin tid. Plater som jeg syntes var forferdelig dyre, og som jeg ga en 5-6-700 kr for, går nå for ti ganger mer og det er i løpet av 10-12 år. Det er blitt helt vanvittige priser, spør du meg.

Stein Brekk handler er del på nett, innrømmer han. Akkurat nå har han en sånn vanvittig fetisj der han leter alt norsk som er utgitt på vinyl. Veldig mye finner han på loppemarked rundt omkring, og der koster platene nærmest ingenting.
– Jeg handler også en del norske skiver på nett, og de koster stort sett ingenting der heller. Det er jo skiten jeg kjøper nå. De beste norske har jeg jo fra før, sier Stein og ler.

Her viser Stein fram en bok av en russisk forfatter der han har bidratt med informasjon om Harvest-labelen.

– Hvorfor kjøper du ”skiten” som du sier, som kanskje aldri vil komme på platespilleren din?
– Det er jo litt artig, det handler om norsk historie dette her. Det er norsk musikkhistorie som jeg får brettet ut når jeg kjøper disse platene. Og det viser meg hva som har vært på markedet hele tida, side om side med platene vi står igjen med av bra artister som ga ut bra musikk. Det jeg samler nå er platene som kom ut samtidig, og som ingen husker og som knappest noen tenker over i ettertid. Mange av platene jeg nå kjøper for en tullepenge, finner jeg ut står kjempehøyt i pris når jeg begynner å se i lister. Jeg tenker: Oi, javel, så pass ja. En plate jeg kjøper for 20 kroner, kan faktisk stå i 500 kr. Så er jo spørsmålet om noen gidder å kjøpe den for en 500-lapp, det kan jo være så. Men det er litt artig å holde på med dette her faktisk. Det er mye gæli som er kommet ut på markedet, gitt!

De medvirkende musikere på mange av de grelle norske platene er ofte kremen i sin tid. Stein Brekk tenker at årsaken er at de tross av alt skulle ha noe å leve av. Musikere i band som ble hauset opp som de største i sin tid som f eks Popol Vuh/Popol Ace, er de samme musikere som går igjen på ”Frem fra glemselen”-platene. Og du finner dem også på Talent-utgivelsene og på  ”Treff”-platene. Stein tror de ikke er så spesielt happy av å bli forbundet med disse utgivelsene, men de fikk sikkert greit betalt for jobben.
– Det er mange ganger jeg har tenkt: Oi, Jan Erik Kongshaug, som var en av Norges beste plateprodusenter, han har produsert alt fra Terje Rypdal til de dårligste gammeldans-orkestrene. Herregud, han er med på mange skiver, sier Stein Brekk med latter. – Det er helt vilt!

– Når du har så mange plater, får du spilt alle? Eller er det mange du aldri har hørt eller noen gang vil komme til å høre?
– Av de norske, ja, det er sikkert ganske mye jeg aldri kommer til å høre. Men det er litt artig å se på produksjonene og coverne og sånne greier. Jeg tenker, det her gidder jeg ikke å bruke ørene mine på. Men de er jo utgitt offisielt, og må inn i seriene. Jeg finner ut at, oi, der er det et nummer jeg mangler i den serien. Nå har jeg snart den labelen komplett. Så det blir sånn at skal du samle komplett norsk fram til et visst årstall, da må du ta med deg alt av hva det skulle være.

– Hva lytter du mest til når du spiller musikk?
– Jeg kan ikke si som mange at jeg er altetende. For det er jeg ikke. Aldeles ikke. Jeg sliter fryktelig mye med rap, R&B, og den type musikk. Det får jeg ikke til. Og enten du tror det eller ikke, jeg har virkelig prøvd hardt for å finne noe i det. Og jeg sliter veldig mye med den nye electronica-musikken som er på markedet. Du kan i tillegg henge på frijazz, hvor det eneste som henger i hop er at de starter og slutter samtidig, og mye er direkte atonalt. Den koden har jeg ikke knekt enda. Men jeg hører ganske mye på rock, tøff riff-rock, og veldig mye progressiv rock. Ikke så mye av hard prog-metal. Men en del symfonisk rock og god pop. Odd Nordstoga, for eksempel, synes jeg er en vanvittig god låtskriver og den typen popmusikk tiltaler meg veldig. Gode tekster og gode låter. Godt håndverk rett og slett. Hører jeg noen som kan å lage musikk og er god til å spille, så liker jeg det. Da kan jeg fare over mange sjangre, egentlig. Dynamikk er stikkordet, og mest i dur og mindre i moll…

Stein Brekk har samlet plater siden han var i 11-12-årsalderen. Det har blitt noen tusen i løpet av årene.

 – Kan du velge ut tre plater som du kan si er av dine topp favoritter?
– Nei, det kan jeg ikke, det er for få, sier Brekk.
– Jeg synes det er utrolig vanskelig å plukke ut noen plater som skal stå igjen som pålen i samlinga mi som liksom er den ultimate utgivelsen. Det blir nesten kjemperart. Jeg kan jo spille ganske mye forskjellig, det er jo det jeg tenker. Men de beste Yes-platene fra 70-tallet står veldig høyt i kurs hos meg. Og det samme gjelder vel også de beste Genesis-skivene. Det er musikk jeg tar fram ofte. Rick Wakeman er en fyr jeg har over 50 album med. På sitt beste er han vanvittig bra, og på sitt verste er han  forferdelig. Det er litt artig det og da, at han kan være så variabel. Men det handler om å skrive de gode låtene. Jeg husker at jeg spilte mye Thin Lizzy på seint 70-tall, og det står som en påle fortsatt for meg. For eksempel ”Black Rose”-albumet fra 79. Og Rush i den perioden hadde noen knallalbum som jeg spilte veldig mye. De var med og formet meg litt i forhold til det her med progressiv musikk, litt alternativ musikk, rocka ting rett og slett. Jeg kan dessverre ikke komme med ei liste over de beste albumene, det får jeg ikke til. Jeg har alt for mange som er høyt der oppe.

– Hvilken av platene dine er mest verdt?
– Det vet jeg ikke etter hvert, mange av platene jeg har, har plutselig bare steget noe så vanvittig i verdi! Jeg har mange av Vertigo Spiral-labelen stående, og det er jo syke verdier på mange av dem. Og jeg har jo veldig mange nordiske og spesielt de norske, som går for kjempesummer. F eks Junipher Greene-skivene. Jeg har vel tre eller fire eksemplarer av den første stående i hylla her, og toeren har jeg også førstepressingen av. Jeg har alle utgivelsene av Høst, jeg har alle utgivelsene av Popul Vuh/Popol Ace, Saft, Ruphus og Undertakers Circus. Mange av dem går for vanvittige summer etter hvert. Jeg blir litt sjokka over hva folk betaler for dem, jeg blir det. Jeg har mange plater som koster mye, men om noen koster over ti lapper, det aner jeg ikke. Men mange ligger nok på rundt sju, åtte, ni tusen kroner. Ja, det er helt vilt!

En stor platesamling trenger mye plass. Med Steins Brekks nye norske satsningsområde ”norske utgivelser” eser samlingen ut til nye proporsjoner. Nå er store deler av kjelleren fylt opp med platehyller fra golv til tak. Hva synes hans bedre halvdel om den stadig mer plasskrevende hobbyen?
– Hun ser jo at jeg trives med hobbyen min og synes det er bra, det vet jeg. Hun synes jeg skal holde på med det fordi hun vet at det er en bra ting for meg. Men jeg får ikke lov til å krype lenger inn på kontoret i kjelleren for å fylle flere hyllemeter der, så der sliter jeg nå. Og det begynner å bli fryktelig trangt. Jeg ymtet litt frampå om jeg kanskje skulle ta i bruk den andre leiligheten her i kjelleren. Men da må jeg finne ut hvor jeg skal hente de pengene som vi tar inn på utleie av leiligheten. Så jeg må nok finne en løsning på det i tilfelle! Ja, ja, alle disse valgene. Så lenge jeg greier å krype oppover mot taket, går det bra. Men jeg har en stor ryddejobb! Jeg har jo så mange skiver jeg ikke har registrert hvor jeg kanskje har fire eller fem av hver album stående fra før. Disse må jeg få sortert, og finne ut hvilken jeg skal beholde. Problemet er at når jeg begynner å se på dem, så er jo tre av fire ulike likevel, fordi det er forskjellige pressinger. Så da blir det til at jeg beholder alle tre. Vi får se hva det blir til.

– Har du noen gode råd å gi til den som har lyst til å bygge opp en platesamling?
– Start med å kjøpe musikken du har lyst til å høre på først, og ikke kjøp det folk sier du skal kjøpe fordi det er mye verdt. Start med å finne musikkgleden, tenker jeg, med å spille de sjangrene du liker best. Så kan du se om du eventuelt kan utvide perspektivet litt ved å spille litt forskjellige typer musikk i forhold til det du i utgangspunktet vet du liker. Så må du lese litt på coverne og se hvilke folk som er med og spiller. Å ja, de der, de er med på et annet album også, kanskje skal jeg prøve det albumet også. Og sånn kan man utvikle samlingen ved å følge musikere som er med på ulike plater, og utvide horisonten litt. Det er sånn jeg har holdt på hele tida. Man må prøve seg litt fram, starte litt med det trygge og bygge opp derifra. Det tror jeg er en bra ting. Rett og slett!

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

Stein ved ”registreringsbordet” der han også saumfarer plater og covere, og fikser på det som er merket av tidens tann som f. eks. covere som er løsnet i limingen.