4 C
Brønnøysund
lørdag, oktober 16, 2021
Helgelandsguiden
Helgelandsguiden
Helgelandsguiden
Helgelandsguiden
HjemArtikler- Vever så lenge jeg har helse

– Vever så lenge jeg har helse

-

Magdalena Bürgin-Borch elsker å veve og har gjort det siden ungdommen. Hun har funnet et levebrød i vevingen, og i vevstuen på Nordhus i Brønnøy holder hun på med å fullføre en bestilling  kirketekstiler til Sømna kirke. Og til sommeren blir det  utstilling på Nevernes Havn.

Magdalena Bürgin-Borch i dyp konsentrasjon foran bildeveven der hun der hun vever bilder til til Sømna kirke i den liturgiske fargen hvit.

Magdalena Bürgin-Borch kommer fra Basel i Sveits og 19 år gammel hadde hun lyst til utdanne seg innen vev sjøl om hun aldri hadde sittet ved en vevstol. Men hvorfor ville hun ta utdanning innen vev når hun aldri hadde vevd før?
– Det er et godt spørsmål, og når jeg tenker over det, vet jeg ikke hvordan jeg kom på den tanken. For det var veldig vanskelig å få utdannelse i Sveits. Vi hadde bare to vevskoler og en kunsthåndverkskole som hadde de fagene jeg var interessert i. Men så ble utdannelsen utsatt et år fordi en slektning sa til far: ”Hun kan aldri tjene sitt livsopphold med det, det er et kunstneryrke og hvorfor skal hun gjøre noe sånt?”
– Så gikk det et år og faren min tenkte kanskje at jeg skulle komme på andre tanker.

Men foreldrene mine lot oss velge sjøl hvilken utdannelse vi ville ha.  I Sveits var det sånn at foreldrene betalte utdannelsen. Vi hadde ikke studielån eller noe sånt i den tiden. Jeg kom inn både på den ene vevskolen og samtidig på kunsthåndverkskolen. Akkurat det var ganske uvanlig.

Den ene skolen lå i Basel og den andre i Luzern. Det var en lang vei å pendle, så jeg var tre dager på kunsthåndverkskolen og to dager på vevskolen. I tre år. Og da måtte jeg pendle, buss, tog og gå i 20 min før jeg var hjemme. Noen dager måtte jeg stå opp klokka fem. At jeg klarte det! Det var en skikkelig innsats altså, minnes hun.

Etter utdanningen i Sveits hadde Magdalena Bürgin-Borch lyst til å videreutdanne seg i Norge. Hun studerte i Oslo, og skulle bare være ett år. Men etter studiene søkte hun lærerstilling og fikk egentlig en i Oslo.
– Men de fant ut at jeg ikke kunne norsk grammatikk , så da kunne jeg ikke ta den stillingen som faglærer i Oslo. Jeg søkte videre og fikk et tilbud på Rolla, en øy utfor Harstad. Jeg hadde et Norgeskart på golvet, og søkte etter Rolla. Jeg visste ikke en gang at det var en øy. Etter to timer ga jeg opp og skrev: Jeg tar stillingen! Slik kom jeg til Nord-Norge og da ble jeg hektet på nordnorsk natur. Spesielt sjøen, jeg var jo ikke vant til sjø, ikke i det hele tatt. Fjell det hadde de også, men at fjell og sjø var der samtidig, var noe som fasinerte meg.

Oppstadveven er en vertikal bildevev der renningstrådene holdes stramme av steinvekter.

– Kan du fortelle hvordan du fant ditt kunstneriske uttrykk gjennom veven?
– Gjennom naturen. Da jeg kom til Norge, opplevde jeg at naturen både ga ro i kroppen og kunstnerisk inspirasjon. Og det er noe spesielt med linjene i naturen. Jeg har mye runde linjer og veldig sterke farger i mine bilder. Det er mitt kjennetegn. Jeg elsker naturen her på Helgeland og i Nord Norge.

Det er et pirkete arbeid å tre trådene rett i renningen. Gaffelen brukes til å presse trådene sammen.

Etter tre år i Norge bestemte Magdalena Bürgin-Borch seg for å søke varig oppholdstillatelse i Norge. Da hadde hun egentlig hatt en stilling som ventet på henne ved en kunsthåndverkskole i Basel.
– De ventet i to år på at jeg skulle komme tilbake, men det var til et helt annet miljø, og jeg hadde forandret meg, så det ble ikke noe av at jeg reiste tilbake.
Fant du kanskje kjærligheten her også?
– Nei da, det tok sju år! Ja ja ja, sier hun med latter.

Magdalena Bürgin-Borch med hespetreet, et viktig redskap i ei vevstue.

– Jeg underviste på folkehøyskole, først på Rolla ett år og så fem år i Evenskjær. Etter det sluttet jeg som lærer og begynte med eget atelier i Harstad. Jeg hadde ikke jobb ved siden av.
-Og det greide du å leve av?
– Første året ja. Jeg hadde en utstilling i Sveits med bildetepper og sånt og det var godt besøkt, men ikke noen salg før den siste dagen. Da solgte jeg fire store bilder. Det var en inntekt som hjalp meg for ett år.  Og jeg levde veldig enkelt, kjøpte ikke klær. Når det kom til mat, så kan du si at jeg hadde ikke fem typer pålegg, men to. Når jeg tok den beslutningen, måtte jeg jo også ta konsekvensen av at nå hadde jeg ikke fast inntekt. Jeg vevde også bruksting som jeg solgte, og hadde også noen bestillinger. Så jeg hadde jo en liten inntekt, men det hadde ikke holdt i mange år. Og så dukket jo Even opp, sier hun og ler.  (Even Borch er ektemannen hun traff nordpå).

Tegningen til ett av bildene som går under den liturgiske fargen hvit.

 – Hva er det du ønsker å formidle gjennom dine bilder?
– Jeg vil uttrykke glede. Når du ser på et bilde må du finne ut litt sjøl hva det vil si deg. Men  bildeteppene jeg har laget har alle et motiv inni seg. Noen ganger alvorlig, noen ganger er det motiv med natur eller noe sånt. Jeg vil at folk kan kunne kvile øynene på et bilde av meg, og samtidig at de sjøl legger noe i bildet.  De kan også vite hva jeg legger i bildet på grunn av tittelen jeg gir, men de må selv legge noe i det. Det er altså en forbindelse mellom meg som har laget det og den som tar i mot eller har kjøpt det.

Det er mange tråder som skal holdes rede på. Magdalenas spesialitet er å bruke forskjellige garntyper som gir en fin struktur i bildeveven sjøl om vevingen går saktere.

– Du er glad i farger, er det noen spesielle farger du liker bedre enn andre?
– Jeg er veldig glad i farger. Jeg har alltid likt blått og grønt sammen. Men fargevalg kommer an på motivet jeg vever. Jeg bruker sterke farger, ja. Glade farger. Men så er jeg også litt frekk. Som Even av og til sier hvis jeg sier noe om farger: Nei, sier han, det går ikke! Men jo, det går. Derfor er jeg så fasinert over fargevalgene du finner i klesdrakter i Afrika. Jeg blir inspirert av det. Man kan selvfølgelig overdrive, men det med farger betyr veldig mye for meg.

Nå jobber Magdalena Bürgin-Borch med et bestillingsverk til Sømna Kirke. Hun vever liturgiske tekstiler til kirken. Det er den største bestillingen hun har hatt noensinne. Den har hun brukt to år på å lage. Siste leveransen skal være i høst og innvielsen blir i jula.
– Det er fire liturgiske farger i kirkeåret. Det er lilla, rødt, grønt og hvitt. Og jeg har altså fått bestilling på den grønne, den lilla og den hvite serien. Jeg har levert den grønne og den lilla og nå holder jeg på med å veve den hvite til slutt. Den hvite skulle egentlig vært ferdig allerede til påske, for hvit er festfargen og den brukes i påsken for å markere oppstandelsen. Men det er ikke mulig, så den hvite blir innviet til jul. Motivene i billedvev må jo også felles inn i stoffet, og da bruker jeg en skredder som er proff på akkurat det. Før har jeg sydd sjøl, men for meg tar det for mye tid.

Magdalena Bürgin-Borch ved tegnebordet. Her viser hun fram tegningene til de andre bildene som inngår i bildeserien til Sømna kirke.

Magdalena Bürgin-Borch har to forskjellige vever, en flatvev og en oppstadvev. Før brukte hun flatveven en god del, men de siste seks årene er det bare oppstadveven hun har brukt. Hun blir inspirert av naturen når hun ofte er ute på tur i området. Og bildevev er et tålmodighetsarbeid. Hun samler trådene med hendene og bruker en vanlig gaffel til å presse dem sammen.
– Min spesialitet er å bruke forskjellige garntyper, og det gjør at det går saktere enn hvis du bare har en type. Men det er mye mer spennende.  De ulike garntypene  gjør at du får en struktur i bildeveven.  Ofte ser en bildevev nesten ut som et maleri eller som et fotografi. Det er ikke min stil.  Jeg bruker mye tid på å finne garntyper.  Og når  det er til en kirke, må jeg ta hensyn til kirkerommet, til farger og også til hvor kirken ligger. Er det i et landbruksområde eller ved havet? Alle slike innspill er med når jeg har slike oppdrag.

Hvor lang tid bruker  du på et sånt bilde?
– Det er veldig vanskelig å si. Bare vevingen i seg sjøl tar over en måned, da jobber du minst seks-sju timer om dagen. Men først må jeg tegne motivet og finne garn, og det tar minst dobbelt så mye tid som vevingen. Så når tegningen er ferdig, du har kjøpt garn og kan sette deg ned, da er det bare artig. Det har hendt mange ganger at jeg har kjøpt garn til 4-5 000 kroner og begynner å veve. Så finner jeg ut at det går ikke. Og da må jeg finne nytt garn. Jeg har reist til Tromsø, reist til Harstad, jeg har reist over alt for å finne en butikk som har litt annerledes garnutvalg. Men det blir vanskeligere og vanskeligere, snart har alle butikkene nesten det samme utvalget.

Fargerik prestedrakt vevd av Magdalena Bürgin-Borch . Fra utstillingen i Sømna. (privat foto)

Magdalena Bürgin-Borch hadde en separatutstilling i Sømna i høst. Hun stilte ut tepper, bildevev, prestedrakter og stolaer. I følge galleriet var utstillingen godt besøkt til et lite sted å være. Hun fikk ikke solgt noen bilder, men det hadde hun heller ikke forventet. De store teppene er 3-4 måneders arbeid, og koster 50-60 000 kroner. Og det er ikke for vanlige privatfolk. Men hun hadde håpet og er litt skuffet over at det det ikke var representanter fra Brønnøysundregistrene og det nye Distriktsmedisinske Senteret på utstillingen for å vurdere bildene som utsmykning av de nye byggene. Men nå byr det seg en ny anledning til sommeren da Tove og Åge Oxholm, som driver Nevernes havn, har spurt henne om en utstilling. Det har hun takket ja til.

Hun har for øvrig deltatt på forskjellig utstillinger. I 1980 hadde hun en separatutstilling under festspillene i Harstad. Et helt rom for seg selv med 8-9 tepper utstilt. Så har hun hatt to separatutstillinger i Sveits, og der har hun solgt noen bilder.
– Jeg er ikke flink til å markedsføre meg, ikke i det hele tatt. Jeg burde kanskje hatt en egen nettside med presentasjon av bildene mine. Men jeg har ikke kommet så langt, nei. Jeg kunne vært flinkere, det må jeg innrømme.

 – Du savner ikke Sveits?
– Jo eldre jeg blir så kommer det et savn, ja. I Sveits er det høye fjell, kulturlandskap og dype daler. Du har ikke den vide naturen for deg sjøl som her i Nord Norge. Alt er planlagt i Sveits, med veier, restauranter og sånt. Det er nydelig, Men det er litt for mye planlagt. Så fjell savner jeg ikke fra Sveits, men bylivet! For jeg er oppvokst i Basel som er en stor by, og der er det mye kultur og mye historie. Jeg savner Basel, ja, innimellom, for når jeg er der kan jeg gå timevis bare i gamlebyen, gå på restauranter og om sommeren sitte på fortausrestauranter, og det er mørkt om kveldene og samtidig varmt.

Balkongen utenfor vevstuen med utsikt over det vakre Nordhus-sundet er et flott sted å klarne tankene. Her blir ofte frokosten inntatt på varme sommerdager.

– Og så savner du Nord Norge når du har vært der ei stund?
– Helt klart. Vi har jo en spesiell familiesituasjon, og da kan jeg ikke være så lenge borte.  Men jo eldre jeg blir, jo mer lyst har jeg til å komme nærmere mine søsken, det merker jeg. Det sier mange som bor i utlandet og har søsken på et annet sted. Men nå er det korona, jeg skulle ha vært i en begravelse jeg ikke kunne være med i, og jeg vet ikke når jeg kan reise, blir det denne sommeren eller til høsten?

Enn så lenge har hun mye å stå i med i atelieret med utsikt over det vakre Nordhus-sundet. Nå på våren kommer det nye lyder nesten hver dag med fugler som trekker nordover for å hekke. Denne dagen var det gåsbua som hadde gjort sitt inntog.
– Hvor lenge skal du drive på med veving, da?
– Så lenge jeg har helse. Jeg skal ikke stoppe med det selv om jeg blir 90 år. Har jeg helse, så jobber jeg. Men det bestemmer ikke vi sjøl. Å drive med bildevev er bare vidunderlig. Og jeg er veldig heldig som har fått den gaven.

– Nå må jeg bare holde på slik at jeg får ferdig de siste tekstilene til Sømna. De må være ferdige i oktober når de skal innvies til jul. Da er jeg ferdig med den bestillingen. Da er det fest. Kanskje det kommer en ny bestilling, det vet jeg ikke. Eller så lager jeg bare et nytt teppe. Men som jeg sa, så lenge jeg har helse, så vever jeg. Med bildeveven. Jeg tror ikke flatveven blir tatt i bruk igjen. Jeg har så mye materiale som jeg skulle ha brukt i flatveven, men dette frister mer, avslutter Magdalena Bürgin-Borch.

Tekst og foto: Dagfinn Torgersen – dagfinn@midtinorge.no

Steinene som strammer renningen er steiner som har blitt brukt til fiskegarn i tidligere tider. Alle steinene må ha samme vekta dersom renningen skal holdes jevnt stram. Bak veven ses tegningen av motivet i bildeveven.